[Camomilla]

Jeg ser på kostholdet mitt som noe permanent. Jeg skal innrømme at det har vært en lang prosess, og kanskje er jeg ikke helt ferdig med den. Det var nesten en sånn sorg over forandringen, selv om forandringen var til det bedre. Særlig har jeg slitt med sosial spising; det er leit å hele tiden si neitakk. Likevel har jeg gjort det, for kostholdet blir fort det samme gamle om utskeielsene blir mange. Jeg har hatt helt klare retningslinjer å forholde meg til og aldri uplanlagte utskeielser. Er jeg i vanskelige situasjoner matmessig velger jeg alltid det minst ille alternativet. Det har også vært vanskelig å forsone seg med at jeg ikke kan være like impulsiv, eller ta ting like lettvint som det var før. Når jeg får lyst på ostepop eller geletopper nå så lager jeg meg noe lavkarbogodt eller tar en fløtekaffe. Har jeg lyst på pizza bestiller jeg den ikke, jeg lager min egen. Jeg kan ikke kjøpe vafler andre har laget, men lager det selv. Osv. osv. Jeg kan også finne på å ta med egen kake/dessert i selskap. Mine største utskeielser er nøtter (ofte høyt i kh-innhold, men likevel bra mat), bær og honning. Honning er sjelden, og kun etter jeg nådde normalvekt.

Jeg tenkte litt som deg; at jeg skulle bli mye mer moderat når jeg var ferdigslanket. Men sånn kan man ikke tenke. Etter alt jeg har lest om kosthold og hvordan mat påvirker kroppen vår skjønner jeg at jeg må ta aktive valg - hele livet - for å holde overvekt og andre plager i sjakk. Det å være ferdigslanket er AKKURAT som å slanke seg. Bortsett at man ikke får belønningen i form av et lavere tall på vekta