[Luguber]

Jeg er diagnostisert med alvorlig spiseforstyrrelse: primært bulimi, men har også innslag av spisevegring og overspising.
Siden jeg har en BMI på cirka 18 og trener MYE så mener de fleste at det er galskap av meg å leve på redusert mengde karbohydrater, men jeg merker faktisk at et jevnere blodsukker er svært gunstig for bulimien/overspisingen.

Etter å ha stått på venteliste snart ett år har jeg (endelig) fått plass på en poliklinisk dagbehandling på sykehuset. Opplegget er ganske omfattende (tre hele dager per uke i 18 uker) og virker veldig bra, med unntak av én ting: Maten de skal tvinge i oss.
Det tok meg ikke lang tid å forstå at fagfolkene er mildt sagt lite begeistret for alt som avviker fra Statens ernæringsråds kostanbefalinger. Flere av dem påsto at man har merket en økning i overspising og bulimi som følge av "disse lavkarbodiettene", noe som jo er stikk i strid med min egen erfaring.

Etter mitt første møte med klinisk ernæringsfysiolog hadde jeg mest lyst til å grine. Man MÅ spise det hun kalte "helt vanlig, sunt brød" (50 % sammalt mel) med margarin til både frokost og lunsj. Drikke til måltidene er melk eller fruktjuice. Middagene varierer, men de inkluderer selvsagt alltid poteter, ris eller pasta, pluss dessert. Man kan velge bort desserten til fordel for et beger fruktyoghurt, men jeg regner med at sukkermengden blir omtrent den samme.
Ernæringsfysiologen virket svært opptatt av å helbrede den såkalte karbofrykten som vi sf-ere lider av, og hun smilte bare overbærende da jeg påsto at jeg føler meg slapp, dorsk og fysen hvis jeg spiser raske karbohydrater tidlig på dagen. Det hørtes visst ikke særlig logisk ut i hennes ører!

Uff, behandlingsstart er i morgen og jeg kjenner at jeg gruer meg.
Jeg har aldri vært særlig glad i "helt vanlig brød", og margarin HATER jeg rett og slett smaken av. Har avskydd det siden jeg var liten, og avskyen har ikke blitt mindre etter at jeg innså hvor usunt det egentlig er. Nå må jeg tvinge i meg begge deler flere ganger i uken, og det byr meg så mye imot at jeg rett og slett føler meg kvalm. Og sint! Er redd jeg kommer til å få et utbrudd ved fellesfrokosten første dag og be dem stappe den jævla margarinen sin opp en plass der sola aldri skinner
Det byr meg også imot å spise sukkerholdig dessert midt i uken som en slags rutine. Jeg er ikke så hysterisk at jeg ikke kan spise en porsjon tiramisu eller panna cotta når jeg en sjelden gang er på restaurant, men en blaut sykehuspudding kommer neppe til å vekke appetitten min, og da virker det meningsløst å måtte spise den bare for å få opp det daglige kaloriinntaket til et akseptabelt nivå.

Det er mulig jeg overreagerer nå (folk med spiseforstyrrelser gjør gjerne det), og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil oppnå med dette innlegget, men jeg følte behov for å lufte frustrasjonen min...
Takk til de som har tatt seg bryet med å lese!