[guro]

Å her kommer guro skliende inn på en bananskall ..

Jeg/vi (annenhver gang) samsover med våre to jenter (2 og 7! år), fordi det føles riktig for oss alle - dog i mindre grad for far. Vi legger oss samtidig alle tre (mor er riktig nok ikke helt frisk, så det er leggetid for mor samtidig med barna), vi leser og synger litt, så skrur vi av lyset og barna sovner - og mor også etter en stund. Barna sover trygt og godt natten igjenom, skjelden er noen som vokner. Men den eldste har mareritt av og til, og da er det spesielt godt å bare kunne strekke ut en beroligende arm. 7åringen har ikke problemer med å sove alene når hun er borte. Og jeg er ikke redd hun skal bli mobbet for dette. Dette føles naturlig og riktig for oss. Jeg tror ikke det er naturlig for menneskene å sove alene i mørke avlukker (- i hvor mange årtusender har folk klumpet seg sammen for å holde varmen om natten? Beskytte hverandre mot nattens farer?) Det er derfor det må avvenning/trening til for å få det til, fordi det ikke er naturlig. Jeg tror 7åringen (ja begge) flytter ut til sin egen seng når de er klar for det.

Ikke slik å forstå at jeg tror alle barn tar skade av å sove alene. Noen takler det helt fint, men andre kan (jeg sa bare kan) oppleve avenningen taumatisk - i en ordløsalder ....

dette er bare min mening, jeg hevder det ikke som den store sannheten ..

En ting jeg lurte på Iset, har jenta di sluttet å sove om dagen? Høres ut som hun er i en alder men overgang fra dagsoveing til bare nattesoveing og da kan det bli litt krøll en stund til man finner ut av behovene ....