Opprinnelig lagt inn av nellie, her.

Som sagt til deg før, så er det VELDIG mye ved det å SLITE med overvekt som du ikke forstår, blandt annet fordi at du ikke har vært der. Det går ann å forstå uten å ha vært der, men du viser stadig at du ikke forstår. Det er menneskelig.

Så klart enhver person som har 50 kilo overvekt vil at den skal forsvinne på et blunk.

Men det du må forstå er at MANGE overvektige er ikke primært overvektige fordi at de har spist for mye og sittet på ræva. Ja, det er handlingene de har gjort, men hva har ført til handlingene? Det er DET som må bearbeides. Det gjør man ikke ved å slenge seg på en ekstremkur. Da behandler man symtomene IKKE selve sykdommen.

Kan ta meg som eksepel. Som 18 åring slanket jeg meg 25 kilo i løpet av 7 måneder. Det var fint. Det var stas. Gutta plystra. Jeg passet inn i klær. Det var ingenting vondt eller trist med å være "slank". Så traff jeg en gutt, ble dumpa og spiste 2 liter is om dagen og gikk da opp ALLE de 25 kiloene + 15 til.

Det at jeg brukte mat til VELDIG mye annet enn næring f.eks. det forsvant på ingen måte med kiloene.

Vi ser det også her inne. Folk raser ned. De er glade, endelig har de funnet løsningn. Plutselig forsvinner de i noen måneedr også kommer de tilbake med kilo i pluss. Det er VELDIG vanlig og det er en grunn til det.

Ser den helt klart, nellie. Tror du misforstår meg litt. Det du sier her i ditt eksempel kan skje på lavkarbo og det da. Fordi følelsesmessig eting har lite med lavkarbo livsstil å gjøre. Eller "emotional eating" heter det vel på nynorsk.

Det jeg mente er dropp lavkarbo for en 4 mnd periode, knus på med ekstremkuren til den karen, jadda, den er sikkert farlig, men ikke farligere enn å være overvektig over mange år, deretter over på lavkarbo igjen, da med et mye bedre utgangspunkt for å lykkes.