[Karin]

Jeg er mer eller mindre vokst opp i mine foreldres seng. Jeg tror nok jeg ble liggende der fra et ellet annet punkt på natten omtrent hver natt fra jeg var ca 2 til jeg var minst 6. Muligens lenge senere - jeg vet at jeg gjorde det samme av og til mange år senere.

Mine egne barn har vært forskjellige. Gutten sov som han skulle, jenten våknet kl 04.00 hver morgen og hadde MORGEN! Joohoo! Hurra! Våkne, mamma og pappa!

Så vi hadde hver vår dag å stå opp først, og skiftet etter to timer.. Og satset på barne-tv og opptak av barne-tv, også på engelsk... Og satt og slumret i stolen mens barnet var SÅ våkent...

Vi måtte til slutt snakke med helsesøster, og fikk en henvinsing til en "søvngruppe". Samtaler, råd og vink. Det funket som bare rakkern. Og jeg beklager, men løsningen er ALLTID at man må finne seg i 3-4-5 dager med faenskap og vansker, men så begynner det å funke... (Og tidligere hadde vi prøvd med sovemidler - hvilket ble litt sabotert fordi jeg ikke likte tanken...og diverse andre greier...)

Jeg støtter Nille i det hun sier om Nanny 911. Og sikkert dr Phil, og alt annet. Beklager...

Samsoving er jeg for, men bare når det virkelig trengs... Mareritt og sånt...

Men som jeg sier, jeg vokste opp i mine foreldres seng. Det var fryktelig flaut å ikke kunne si det, for det kunne man jo ikke. Men det ble nå menneske av meg også, da. Bare noen år senere.

Ikke lag dere dette problemet. Ta kampen nå. Det tar noen dager, ikke mer.

Og det meste går over før de blir konfirmert.

(Men vil dere virkelig vente så lenge...?)