[Camomilla]

Jeg har mine egne betraktninger om utskeielser. Det er en kjennsgjerning at de fleste av oss er menneskelige, og før eller siden vil føle trang til å gi seg selv noe de har nektet seg lenge. Man blir lei av å være så utrolig flink og prektig hele tiden, det koster å være standhaftig over tid! De store forandringene som skjer med kroppen i en vektnedgangsprosess er også vanskelig å takle mentalt; plutselig blir man oppfattet annerledes av andre. Uansett hvor velkommen vektnedgangen er, tråkker man ut av comfortsonen og inn i det "ukjente". Det er noe trygt i å ha det slik man alltid har hatt det - og ofte er vi våre egne verste sabotører.

Jeg tror det er viktig å unne seg selv nedgang, framgang og suksess. Og ikke tenke at "dette får jeg ikke til likevel, jeg klarer jo ikke å stå i mot hveteboller". For det gjør man jo. Hveteboller inneholder ingen livsnødvendige bestanddeler. Snarere tvert i mot.

Jeg er stor tilhenger av å skeie ut i svært kontrollerte former. Jeg skeier aldri ut dersom jeg ikke har bestemt meg for det på forhånd. Jeg har også bestemt meg for hvor mye jeg skal skeie ut. På den måten slipper jeg den dårlige samvittigheten etterpå, og den vonde sirkelen der man tenker at "nå har jeg jo allerede spist de dumme bollene, løpet er kjørt og jeg har lyst på spaghetti også!". Så lenge utskeielsen er planlagt og jeg har begrenset meg til dét jeg har bestemt meg for, koster det meg ingenting å fortsette der jeg slapp etterpå. Jeg tror jeg ville hatt større problemer med å hente meg inn igjen dersom jeg gikk på en smell hvor jeg ikke greide å motstå en fristelse. Men om det nå skulle skje - vel - det blir jo ikke noe BEDRE av å fortsette smellen