Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Det hadde vært interessant om du hadde noen kilder til denne forskningen?

Mat er vel absolutt noe kroppen trenger

Når det gjelder trøstespising - mener jeg uttrykket blir litt feil. Det kan oppfattes som at man bare spiser feil når man trenger "trøst" eller er stresset.

Ja, mat er noe man trenger, tror du må se utsagnet mitt i sammenheng med Alderfer ERG behovsteori....

Oi, henvise til kilder og forskning om behovsteorien til Maslow og Alderfer ERG....shit hvor skal jeg begynne?

tar et utklipp fra hylla jeg har her hjemme:


Bolman, Lee G. Deal, Terence E. (2009). Nytt perspektiv på organisasjon og ledelse. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 4. utgave.
Busch, Tor. Vanebo, Jan Ole (1995). Organisasjon, ledelse og motivasjon. Trondheim: Tano. 3. utgave
Kaufmann, Geir. Kaufmann, Astrid (2003 og 2009). Psykologi i organisasjon og ledelse. Bergen: Fagbokforlaget. 3 og 4. utgave.
Irgens, Eirik J (2007). Profesjon og organisasjon. Bergen: Fagbokforlaget.

Skulle stå mer enn nok om behovsteorier, både kritikk og forskning av Maslow og Alderfer der.

Poenget mitt er at trøstyespising er et symptom på et oppstått behov som ikke nødvendigvis må dekkes rent fysiologisk, men følelsesmessig.
En av bøkene viser til at eksvis i et parforhold hvor man går fra hverandre, så ender den ene opp med å gå nedover i behovskjeden mot de grunnleggende fysiologiske behov. Noe som ifølge Maslow ikke var mulig. Alderfer kom da opp med sin ERG teori som motbeviste akkurat dette, gjennom mitt eksempel.

Man starter altså trøstespising fordi man får tilfreedsstillelse og i mange tilfeller terapi av mat. Ja, ser vi dette i sammenheng med høykarbomat som gir et kick i hjernen pga utløste endorfiner, kan dette sammenliknes med eksvis sex. Man må altså ha mer.
Jupp, kort fortalt så er det en kortslutning som alle ikke kommer ut av uten hjelp. Men dette er også da selvsagt en mulig årsak til at mange legger på seg inntil man følelsesmessig er i balanse igjen.

Maten blir altså ikke noe kroppen trenger, men man spiser allikevel.

Ja, et lavt karbohydratkosthold vil selvsagt hjelpe, men hvis man forestiller seg et menneske som på mange måter har gitt opp og som befinner seg i en bunn, så er det lettere sagt enn gjort å gå på et lavkarbokosthold.

Derfor er det mange forskere innenfor ledelsesteorier og motivasjonsteorier har favnet om både Maslow og Alderfer (Maslow er riktignok den mest kjente og mest brukte). Tilogmed ernæringsfysiologer studerer behovsteorier og må være bevisst disse da de indirekte er med på å styre mennesker og deres bevisste/ubevisste behov for næring.

Så begrepet "trøstespising" kan ut fra disse ha en vitenskapelig forklaring som bare blir ytterligere forsterket av å spise høykarbs. "Trøstespising" er et vel ansett uttrykk som kanskje her inne blir forbundet med "svakhet", men tvertom, det er forklart gjennom forskning og vitenskap, og ikke et tegn på svakhet. Det er mer en tilstand, et symptom på noe annet.