[langaard]

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Det hadde vært interessant om du hadde noen kilder til denne forskningen?

Mat er vel absolutt noe kroppen trenger

Når det gjelder trøstespising - mener jeg uttrykket blir litt feil. Det kan oppfattes som at man bare spiser feil når man trenger "trøst" eller er stresset.
Etter min mening og mange års erfaring (og dette fant jeg egentlig ikke ut før etter en del uker på lavkarbo), gir inntak av søtt et endorfinkick som muligens oppleves sterkere enn hos andre. Man kan godt kalle det avhengighet. Når man i tillegg har et blodsukker som går raskt opp, og faller raskt ned til under utgangspunktet, får man ytterligere en fysisk respons i kroppen om at man MÅ raskt få i seg raske karbohydrater for å få opp blodsukkeret på et normalt nivå. Kroppen prøver å holde balansen ved og trigge sult/fysing.

Så er da spørsmålet: Spiser mange mye raske karbohydrater fordi de trenger trøst, eller gjør de det fordi kroppens ønske om balanse i blodsukker og ønske om endorfin-kick KREVER det?

For min del, som har vært stabil mentalt de siste 15 årene (ihvertfall ) - ble en overgang til lavkarbo blant mange andre ting en oppvåkning. Jeg var ikke lengre humørsyk, sur uten grunn, grinete og vanskelig og ha med å gjøre om det gikk lengre tid etter et måltid. Jeg ble ikke fort lei meg og skuffet, og livet var ikke så ille.
Jeg er sikker på at det er mange andre her inne som har opplevd det samme. For min del beviser det at man må ikke tenke at overvektige bare spiser feil fordi de er psykisk ustabile eller deprimerte, eller fordi de gir faen, men at maten man har inntatt har gitt ubalanse i kroppen som kommer til uttrykk som psykiske reaksjoner. (Depresjon, humørsvingninger osv)

Selv om hypah sier at hvordan og hvorfor noen er overvektige er personlig uinteressant for han, tenker jeg at man kanskje bør tenke litt annerledes når det gjelder overvektige (jeg sier ikke alle). Svært svært mange her inne har fått mange aha-opplevelser etter at de har endret kosthold, og når man da i tillegg har brukt mye tid på å lese seg opp om kroppens metabolisme, insulinresistens, karbohydratsensitivitet, og hvordan karbohydrater er med på å påvirke kroppens hormonbalanse - forstår man plutselig hvorfor man har hatt det slik man har hatt det.

Jeg tror de fleste her inne kunne tenkt seg at lett reduksjon av raske karbohydrater og massiv økning av trening var løsningen. Det er det jo også for noen, og det er veldig bra. Slik er det ikke for mange. Jeg og mange med meg har trent enormt mye, spist etter Grete Roede med masse grønnsaker, magre proteinkilder og begrenset med fett i lange tider uten å gå ned et gram. Vi har blitt mistrodd, man sier at vi lyver om hva vi spiser eller hvor mye vi trener, vi har gjort noe feil, fordi det er umulig og ikke oppnå resultat om man gjør det riktig.
Dette oppleves som sårende og svært frustrerende for en stor mengde svært oppegående og smarte mennesker både med og uten mye viljestyrke

Noen vil alltid bruke sykdom eller gener eller andre ting som "unnskyldning" for å fortsette å være overvektig, og ikke gjøre endringer i livet sitt.
For de som henger her inne, gjelder ikke dette. Ved å ha lært om hvordan kroppen fungerer, har de bevisst valgt en løsning (lavkarbo) som gjør at man ikke lengre kjemper MOT kroppens basale funksjoner, men heller på samme lag

Tilslutt, det er vanskelig og bruke bevisst viljestyrke til å overvinne kroppens basale funksjoner... På samme måte som man MÅ spise når man har lavt blodsukker (fordi det er potensielt svært helsefarlig), MÅ man sove. Man kan holde ut en stund, men man når etterhvert et punkt der det er umulig og overse kroppens krav.

Dette ble litt langt, men forhåpentligvis noenlunde i tråd med TS tema allikevel

I think i love you! Du får sagt det!