[nellie]

Opprinnelig lagt inn av Egwene, her.

Jeg ser jeg kan ha formulert meg litt feil her :P
Han prioriterer jo meg, men han kan ikke prioritere oss som et par helt enda, men vi jobber med å komme dit, pga han må fikse i ting litt psyskisk med seg selv.

Jeg vet han er glad i meg og liker meg, han bruker bare lengre tid. Så å løpe i en annen retning og ditche han er ikke noe jeg vil.
Han behandler meg bra, det er ikke snakk om at han unngår meg eller slike ting, han har vært uheldige med tidligere partnere som gjør at han bruker lenger tid.

Han jeg holdt på med behandlet også meg bra, sånn rent praktisk. Vi var sammen nesten hver dag, det var baby og jenta mi og kos og suss og deling av innerste sjelelag. Men han hadde ditt og datt han måtte fikse, før han liksom kunne bli ordentlig forelsket i meg og bli sammen med meg. Så jeg stilte trofast opp.

Ser jo nå i etterkant at han var sykt ego, som stringed me along, selvom han visste hvordan jeg følte for han. Han burde heller ha vært uego og latt meg være, frem til han evt da var klar. Og DA måtte han se om jeg var interessert. Ikke holde meg på gress og kose seg med meg, på KUN sine egne prinsipper. Jeg følte veldig sterkt for han og det visste han. Snakker ikke her om de fysiske aspektene altså.. jeg var en enorm støtte for han og forståelsesheten selv og det koste han seg veeeeldig med.

Det synes jeg din også burde. Fordi at du, som alle andre fortjener det beste.

Men det er jo vanskelig å gi slike råd så generellt, for vi vet jo ikke noe om hvordan deres forhold fungerer

Det er en veldig ærlig sak å måtte rydde opp i psykiske problemer før man går inn i et forhold, men det kommer helt ann på måten man gjør det på. Synes jeg da.