[Photobscura]

Jeg stiller meg bak Nellie 100%. Det er et spørsmål uten et entydig svar.
Først og fremst må jeg si at jeg mener at absolutt alle har godt av et karbohydratredusert kosthold. Med trykk på redusert. Ingen har godt av hvitt mel, mat med mye sukker i, polert ris og denslags. Men lavkarbo favner stort, og man kan leve ganske tett opptil statens ernæringsråd og fortsatt være innenfor begrepet.

Selv har jeg erfart at kroppen endrer seg mye over tid, og det som funka for to år siden funker ikke nødvendigvis i dag.
Men for meg er det som føles best et kosthold bestående av så rene råvarer som mulig, men med et slack til å kunne f.eks spise pølser, medisterkaker, fiberrik og ferdiggrilla kylling unntaksvis, om formen ikke er helt på plass.
Ideelt massevis av grønnsaker tilberedt på alle mulige måter; smørdampet, most, bakt, stekt og i det hele tatt. Litt nøtter og belgefrukt i begrensede mengder, og friheten til å kunne drikke et glass rødvin eller seks uten at det skal anses som en utskeielse.
For meg har dette aldri vært og skal aldri være en kur eller en spesiell diett, jeg spiser jo helt vanlig mat, men mat som sørger for at blodsukkeret mitt er stabilt og holder betennelser unna, matvarene i seg selv er det ikke noe rart med. Jeg har aldri hatt noen hang til å skulle lage en mengde spesialmat, og stort sett alt jeg spiser får man kjøpt på hvilken som helst dagligvarehandel.
Jeg er stort sett i ketose, men det er ikke noe must for meg. Jeg må ellers være påpasselig på å velge fete matvarer og bruke en del smør, ettersom jeg ikke tåler meieriprodukter særlig godt.
Så, idealet: Ren kjøttmat av alle slag, egg og så mye grønnsaker som jeg får plass til. Passe på å spise nok mat er også viktig for meg, den letteste måten å oppnå det på er å spise fett- og proteinrikt.
Det bør gå litt av seg selv, det skal ligge naturlig for meg, og det gjør det i egenskap av at jeg i grunn aldri har savnet noe. Kos er ikke ensbetydende med mat, men helt andre ting, som sosialisering, håndarbeid, høre på musikk, se film og sånn. Litt sånn spise for å leve, ikke leve for å spise.
Jeg har gått ned nesten 25 kilo ved å hele tiden kjenne etter hva kroppen trenger, og har nok lirket og lurt den litt over tid.

Dette ble sikkert ganske rotete, men det jeg vil fram til er at spørsmålsstillingen i seg selv faller litt på sin egen urimelighet da det ikke finnes et enkelt svar, av nettopp de grunner Nellie nevner.