Opprinnelig lagt inn av bente1, her.

Du skal få en trøste istedenfor trøstemat, Dollsine. Trøstespising er nok et psykologisk fenomen mer enn et fysisk, og det mentale er ikke like lett å endre på som det fysiske dessverre. Jeg får det med trøstespising over meg av og til også, prøver å prate meg selv til fornuft først, hvis det ikke går gir jeg meg selv lov til å spise litt av noe lovlig, og reduserer isteden litt på mengden i neste måltid. (....eller jeg tar litt pepsi max....fyyyy... men da syns jeg det hjelper litt)

Taaaakk... Jeg akter ikke gi etter for suget etter å trøstespise nei; er for sta til det! Men ble litt skremt av at behovet dukket opp. Hadde gledet meg til en lang tur i skogen i dag, og her sitter jeg med ullpledd, fyr i ovnen, et hode som ikke vil fungere og risputa som dekker hele ryggen. Og ute er det strålende sol, en skikkelig vakker høstdag. Men egentlig burde jeg ha vært forberedt på at dagen kunne bli sånn; det er jo ikke første gangen. men lærer...not

Jeg har brukt pepsien som trøst vet du Bente; og det er litt av grunnen til at jeg kuttet den ut. Ikke bra det sjøh.... Men at det hjelper! Det gjør det absolutt