[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Kanskje, her.

Jeg drømmer ikke at jeg flykter, men jeg drømmer ofte at jeg ikke får til å bevege meg. At jeg prøver å gå, prøver å krype, men at beina ikke vil adlyde meg. Noen ganger så vet jeg nesten ikke om det er på ordentlig eller om det er en drøm. Men jeg får litt panikk når jeg ikke får beina med meg og ikke klarer å gå. :-(

Ja, åååh! Det er helt forferdelig! Som om de nærmest er sementert til bakken ...
Og, en siste type drøm glemte jeg: Å ikke bli tatt på alvor. Det er nesten en av de verste type drømmene jeg kan ha; jeg ender opp med å hyle og skrike for å gjøre meg forstått, for ingen tror på meg, men de er bare likegyldige, eller "ja, særlig". Uff.

Og, så klart -de drømmene som bare er absurde. Som om at jeg må klatre inn vinduet for husnøkkelen min har blitt til en tørrfisk og plutselig bor jeg i tjuende etasje og så er det en branntrapp og der bor det folk som har bilder av gammeltanta mi i undertøyet og så ramler jeg ned men lander mykt for det ligger en blåhval på bakken som plutselig er en stor isbjørn som dypper meg i smult og sender meg til Brasil hvor jeg møter sjefen fra min forrige arbeidsplass som spanderer en kaffe mens jeg lurer på når jeg ble en mann med rompetaske full av spiker. (Uten tegnsetting for å understreke stresset i en sånn drøm.)

Jeg har ikke drømt dette, altså. Bare et representabelt eksempel.