[bente1]

Opprinnelig lagt inn av Dollsine, her.

Det du sier til slutt her nå Bente, er det jeg mener med at vi har fått det til å fungere på ett vis. Nå er det ikke fullt 30 år da, men det nærmer seg. Det var spennende i den tiden da ungene begynte å flytte ut, for hvordan ville det bli da? Det er jo skummelt, for hva skal vi snakke om Men vi kom oss over den kneika også. Og så blir det litt gammel vane da... Men jeg er opptatt av at gresset ikke er grønnere på den andre siden, hvis vi sørger for å vanne på der vi er. Det er opp til meg selv hvordan forholdet er/blir - med det mener jeg at jeg kan ikke endre andre enn meg selv. Er jeg ikke fornøyd med det jeg har/får så må jeg heller gjøre noe med det, enn å legge all skylden på ham (hvilket er lettest selvfølgelig). Og sånn går nå dagene.... Heldigvis oppdaget mannen min også at han måtte jobbe med forholdet (les: meg) for at vi skulle fortsette å være sammen. Så det er håp damer, det er håp! Jeg har nemlig den minst romantiske mannen there ever is. Og jeg mener det!

Ja, du har hundre prosent rett i at det ikke er grønnere på andre siden av gjerdet! Problemet mitt med min eksmann, han som er far til barna mine, er at jeg følte jeg vannet og vannet, men var alene om det, tok opp problemene gang på gang, men fikk aldri respons. Først da det var for sent begynte han å innse hva som skjedde, og da var det ingen vei tilbake, altfor mye var ødelagt.... Men jeg ser jo hva annet som er å finne, og grønnere er det ikke nei Kanskje like greit å innse at jeg har det best alene, tenker bare av og til nå når ungene er blitt store, jenta er flyttet ut, gutten bor vel heller ikke hjemme så mange årene til, så hadde det jo vært fint med noen å dele hverdagen med. -Men jeg prøvde jo å bo sammen med han fyren en periode, og det gikk jo adundas..........så kanskje er det meg det er noe i veien med