[cavatina]

Jeg er ikke enig i at det bare finnes to grupper overvektige. Jeg kjenner meg ikke igjen i noen av dem. Jeg tilhører gruppe 3, de som er overvektige som følge av sykdom og arvelige gener.

Jeg har aldri lagt følelser i det å spise. Jeg synes ikke mat er spesielt godt, jeg spiser kun fordi jeg er sulten og for å holde kroppen i gang, ikke annet. Har aldri overspist, aldri hatt et kosthold som skulle tilsi at jeg skulle bli overvektig, har alltid spist sunn mat i normale, sunne mengder. Finnes ikke glad i søtsaker og godterier. Tvert imot er jeg glad i grønnsaker og frukt.

Men jeg har både insulinresistens og hypothyreose, + flere sykdommer som har gjort at jeg ikke har kunnet leve et normalt liv i flere år. Man finner også overvektige på begge sider av min slekt, og begge foreldrene mine sliter både med vekta og diabetes.

Når man har sykdommer som tapper kroppen for energi, slik at bare det å gå til postkassa hver dag er en kraftanstrengelse, da har man overhodet ikke krefter til en gang å tenke på å mosjonere. Man har mer enn nok med å klare dagliglivet. Da jeg var på det sykeste hadde jeg ingen problemer med å sove 14 timer i døgnet og likevel ikke være uthvilt. Jeg kjenner også til folk som ikke klarer å gå mellom stua og kjøkkenet i sin egen leilighet, uten at de må sette seg ned for å hvile halvveis.

Når man har så lite krefter til å leve, så er det klart at nesten uansett hvor mye eller lite man spiser er det lettere å legge på seg. Hypothyreose gjør også at for mye energi blir lagret som fett i stedet for å gå til musklene, og sammen med insulinresistens er dette ingen god kombinasjon når man skal ned i vekt. Hypothyreose fører også ofte til en for lav kroppstemperatur, slik at man ikke har noen fettforbrenning. Når temperaturen er lavere enn 36,8, har man ikke fettforbrenning.

Nå er mitt stoffskifte ganske godt regulert med medisiner, og jeg har mer krefter til å klare daglige sysler igjen. Men jeg sliter fremdeles periodevis med en del av symptomene på hypothyreose. Trøttheten er til tider verst. Hukommelsesvanskene og talevanskene er også tidvis ille. Men jeg har blitt mye bedre siden jeg startet med medisiner, og jeg har et ørlite håp om at jeg kanskje kan bli enda bedre. Jeg har mer om hypothyreose på hjemmesiden min: www.thyro.net

Nå har jeg også en jobb som gjør at jeg får mosjon mange timer i uka, jeg jobber som triminstruktør for overvektige og har for tiden 5 kurs i vannaerobic, 3 av dem for overvektige og to av dem for andre. Alle kurs er så å si fulltegnet. Jeg jobber ulikt andre instruktører, jeg står nemlig nede i vannet sammen med deltakerne og ikke oppe på kanten. Da får også jeg nytte av treningen.

Jeg er fremdeles svært overvektig, aner ikke hva jeg veier og er heller ikke interessert i å vite tallene. Jeg synes ikke det å vite antall kilo har noe for seg, for jeg ser jo vektnedgangen på klærne mine likevel.

Jeg er ikke enig i at vekta er en trygghet. Tvert om. Jeg blir mobba og får dritt slengt til meg ganske ofte fra fremmede drittunger, og det preller alldeles ikke av! Men nå har jeg begynt å ta igjen. Jeg har blitt sint. Så istedet for å la det gnage, så kjefter jeg dem huden full. Er mobberne fysiske mot meg, ja så går jeg ikke av veien for å dra til dem til gjengjeld.

Jeg har det faktisk mye bedre nå enn på mange år, selv om vekta kanskje ikke beveger seg så fort nedover. Men jeg trives egentlig med livet slik jeg har det nå. Jeg har en jobb som jeg styrer selv og liker svært godt og som hjelper meg til en bedre helse, jeg har funnet livsstilen min privat, og jeg har venner. Jeg har det faktisk ålreit!