[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av nellie, her.

Nå holder ikke jeg på med ketolyse, men kan vel svare litt mer generellt. For meg er det samma pokker om en diett er lett å holde seg til eller ei. Jeg kan godt spise ketolyse, rase ned. Hurra for det, men du kan gi pokker på at det kommer til å gå opp igjen. Hvorfor? Jo fordi at jeg, som sååååå mange andre, slenger meg inn i en slankekur med en tanke i hodet: jeg skal gå ned så og så mye og da blir det fint gett. Da er jeg slank og frisk. Også: ååååh, det er så lett å leve på dette kostholdet altså. Jeg er mett, hodepinen er borte, jeg er glad, nå blir det bra.

Men newsflash. Man ble overvektig av en grunn. Som oftest av flere grunner. Er det 100% fysisk så kanskje kostholdet er en reddende engel for alltid. Men ofte er det flere årsaker. Jobber man ikke med de årsakene i tillegg til kostholdet, kommer man i 95% av tilfellene til å gå opp igjen. Kanskje ikke om et år, kanskje ikke om to, men en eller annen gang.

Blir egentlig litt trist å se fokuset som dominerer her på akkurat bare kostholdet.. Alle som bare blir helt forelsket i hvor enkelt det er å holde seg til ketogene dietter også er det liksom ordna? Nei, det funker ikke sånn desverre. Vi ser det her også. Folk som går ned, blir berømt i lange baner for hvor flinke de har vært, men det er maaaange av dem som kommer tilbake, like tung som når de startet og må på`n igjen. Det er ingenting galt i det, det er fullstendig normalt og egentlig det eneste naturlige, når man overhodet ikke har hatt noe fokus på det som ligger bak.

Det finnes selvfølgelig unntak.

DET MENTALE MÅ FÅ MER FOKUS. Både her inne og der ute..

Amen herfra også!
Jeg tilhører vel den berømte "5 %-klubben", og det er litt sprøtt å tenke på, for dette er min første og siste slankekur (hvillket det jo ikke er, kur, altså, men dere skjønner).
Jeg vet ikke om jeg kan si om det er lett eller vanskelig, for jeg hadde knapt et forhold til mat før, etter at jeg måtte legge om av medisinske grunner (eller måtte -jeg burde, er vel rettere å si, hvilket jeg også gjorde etter en liten stund fornektelse). Så jeg måtte rett og slett begynne å forholde meg til mat. Før var mat stort sett noe jeg puttet i munnen for å ikke svimle rundt. Tidvis var det også noe litt skambelagt, overvektig som jeg har vært hele livet, så var ikke mat noe jeg ville vedkjenne meg ved i noen stor grad.

Etter noen år i et forhold med en godtegris og matmons av en fyr (med überforbrenning) begynte jeg å løsne noe på snippen og fikk et mer avslappet forhold til mat, men da gikk jeg også fra overvektig til feit, og så kom helseproblemene. Så jeg tok det tydeligvis litt i hver ende, enn om det siste ble konsekvensen av det første. Men jeg ble veldig syk ...

Når folk påpeker hvor 'flink' jeg er, tenker jeg litt som så at dersom man hadde fått seg en saftig ørefik hver gang man spiste kake, så hadde man vel etterhvert slutta å spise kake, for sånn er det litt for meg. Høykarbomat har såpass store konsekvenser at jeg knapt nok har tenkt på at jeg har noe valg, eller at det er noen mulighet for å sprekke. Joda, jeg har sprukket, to ganger, på fem år, sist for nesten tre år siden, men det handler overhodet ikke om viljestyrke men om den metaforiske ørefiken.
Så, er det lett? Vel, det er litt som å sykle.

Men, ja. Det jeg liksom skulle fram til er at jeg har jobbet MYE med det mentale under alle disse årene. Både med hvorfor jeg tidvis er så dårlig på å spise, og også på å være vár på endringene sånn at hodet også er med på hva som skjer, og det har fungert ypperlig! Jeg ser meg selv som den slanke personen jeg er, og jeg har (nesten) skrellet av meg all skam i forhold til mat. Det lille som sitter igjen er bare etterskjelv, men etter så mange år som mildt spiseforstyrret så er det vel ikke borte i et knips.