[Pruttilutt]

Jeg hadde prøvd mye, og i min fortvilelse antok jeg at den siste utveien var gastric sleeve. Hadde snakket med legen min som mente jeg var for ung, men han var enig i at noe måtte gjøres fort. Ja, jeg har trent; opptil 4 ganger per uke over 8 måneder uten at jeg så mye som gikk ned et gram. Også til legens fortvilelse. På grense til diabetes, høyt blodtrykk og desto verre på den mentale siden. Pulverkurer, GR, spisenekt, lavkcal... Alt var forsøkt følte jeg. Rådvill som f.
Legen ringte onsdag 15. juli 2010; Jeg har en kanonbra løsning for deg, sa han. Jajøss, tenkte jeg. "Du prøver i én uke uten brød, pasta, potet, grønnsaker, godteri, brus, saft, is, så ringer du meg opp igjen". Jo, det skulle jeg vel klare. 17. juli var jeg i ketose, var det virkelig så lett?
Første uken -7 kg. Legen var i himmelen, jeg var jeg-vet-ikke-hvor-jeg-skjønner-ingenting. Det var starten; og siden har jeg prøvd. Hadde noen relativt lette måneder fra juli til jul, men etter jul har det vært en vanskelig, tung og fortvilet reise. Nå, i september, føler jeg meg parat til å ta en ny runde 100%, og tidligere i år har jeg vært "halvveis enig med meg selv". Målet er ytterligere 15 kg ned og jeg vet veien jeg må gå. Det er ingen vei utenom. Men ingen må komme å fortelle meg at dette er lett.

Enig om at den mentale biten må mer fram, både her inne og der ute. Kanskje en íde å åpne et stengt forum for oss som har lyst å diskutere det? Ikke så morsomt å diskutere mentale aspekt ved overvekt når utenforstående kan google det.