[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av sylwester, her.

Hvis du ser bort ifra kroppens hormonelle sider og ser på den som en maskin som trenger brensel så er det absolutte faktum at vekt er en funksjon av inntak og forbruk. Målinger over tid beviser dette.

Hvorfor er det ønskelig og se vekk fra kroppens hormonelle side når det er fysisk umulig - og ikke vil gi noe hjelp i en vektnedgangssituasjonen?

Jeg har faktisk over lang tid (pre-lavkarbo) spist veldig lite kalorier. Jeg har ligget på 900-1000 pr dag, med en del aktivitet. Min basalforbrenning er utregnet til å være 2300 kalorier - UTEN aktivitet.
Jeg gikk ikke ned et gram. Dermed - ved og ha ET unntak fra påstanden "spiser du mindre enn du forbruker - går du ned i vekt" anser jeg den som motbevist. Ta med at flere her inne har opplevd det samme.

Sitat:

At man ved stabilt, lavt blodsukker får mere metthetsfølelse og dermed er i stand til å redusere inntak uten at det gjør vondt er viktig, men det er hvorfor det muligens er enklere å gå ned med lavkarbo, men ikke hvorfor man går ned.

Vet du ikke hvorfor man går ned på lavkarbo? Ta med antakelsen om at man spiser mindre - samtidig vil insulin være fraværende (fettlagringshormon) og glukagon tilstede (fettfrigjøringshormon) synes jeg ikke det er så vanskelig og forstå? Dermed er det mange karbosensitive mennesker som opplever og gå ned på akkurat like mange kalorier på lavkarbo som på lavkalori - selv om man på lavkalori ikke gikk ned et gram...

Sitat:

Jeg har et spørsmål til dere. Hvis jeg led av undervekt så ville jeg hatt behov for å spise mer. Det naturlige løsningen slik jeg ser det er å dra inn sukker i kosten for å skape sult så fort det lar seg gjøre når insulinet har gjort sitt. Er dere enige?

Ja og nei. Mange undervektige spiser faktisk mye mat, men de spiser karborik mat og lite fett. I boka "Bedre uten brød" ble en langtids undervektig mann "frisk" ved og spise lavkarbomat - og årsaken var denne:

"Svært tynne mennesker som spiser mye kh, har som regel svært liten muskelmasse og veldig spinkel beinbygning. Disse menneskene har en evne til å forbrenne overflødig energi fra det høye kh-inntaket istedet for å lagre det som fettvev, slik det skjer for den fete/overvektige kroppstypens vedkommende.
Overfladisk sett kan denne evnen til å forbrenne energi virke positiv, og svært tynne mennesker har ofte en fordelaktig energiprofil. Det gjelder imidlertid bare hvis man har jevn tilgang på karbohydrater. Tynne mennesker som baserer seg på kh, kan aldri tenke på å utsette et måltid. Stoffskiftet deres skiller seg antakelig ikke så mye fra det til de overvektige kh-spiserne. Tynne personer vil ofte oppleve episoder med lavt blodsukker fordi de fortsatt sliter med det grunnleggende problemet knyttet til inntak av for mye kh, nemlig insulinresistens og hyperinsulinisme.
Det finnes ikke noe fettstoffskifte som kan sørge for energibalanse hos tynne kh-spisere. Dermed blir kh deres eneste energikilde. Som hos overvektige som spiser mye kh, blir fettstoffskiftet begrenset. Fordi fett utgjør de største energireservene hos mennesket, må tynne kh-spisere spise hele tiden for å dekke kroppens energibehov.

Et opplegg med lite kh forsterker de anabolske (oppbyggende) prosessene som bidra til økt kroppsmasse i form av bentetthet, muskler og bindevev. Men undervektige personer er ofte nødt til å holde seg nøye til kostholdet over en lengre periode. Det tar noe tid før de opplever de positive effektene, som å gå opp i vekt. "

sitat hentet fra side 159-160 i Bedre uten brød av Lutz.

Undervektige vil gjerne gå litt ned i vekt i starten også, fordi det tar tid før produksjonen av veksthormon normaliseres, og man får i seg de næringsstoffene som er nødvendige for å bygge vev (fett og protein).