|
Sv: Familien
Opprinnelig lagt inn av BenteR, her.
Jeg har en særdeles rotete familie med åtte halvsøsken spredd på diverse felles gener, en mor, en stefar, en far og en eks-stemor
Jeg har alltid vært den sære og ensomme av oss. I mange år stilte jeg alltid opp i familiedramer, smilte søtt og gledet meg til det var over. Tok i mot barn i familien som foreldrene sendte på overnatting hos oss og stilte opp som kakebaker og kjøkkenhjelp når det trengtest.
I dag er jeg reinspikka egoist og er stolt av det.
Endelig - i en alder av 46 - har jeg fått mot til å takke nei til både familiedramaer og slekt som ønsker barna sine på overnatting hos oss.
Jeg velger selv, og det gjør utrolig bra for sjela og slippe disse stive selskapene der-alle-er-verdens-mest-sammensveisede-familier-og-smilet-er-så-stivt-at-det-knaker-i-kjakene.
Sier ikke at andre skal gjøre som jeg, men er familiforholdene slik at man direkte gruer seg til selskapene eller overnattingsgjester/feriegjester, så bør kanskje bremsene komme iallefall litt på
Hipp hurra og amen - postivt ment
Vi er altfor mange her ute med "snillpike" syndromet. "egoismen" kommer med alderen, takk og pris for det. For vi er da søte og snille for det |