[Andariel]

Da jeg vokste opp var faren min mye borte i forbindelse med jobb. Mamma var alene med to barn, og tydde til en del lettvinte løsninger, forståelig nok.
Hun var sliten og sov om ettermiddagen, så det ble ofte frossenpizza til middag. En dag pizza, neste dag kalte hun meg tjukk. Dette pågikk fra jeg var 10 til jeg flyttet hjemmefra som 16-åring.
Jeg ble tatt med til ernæringsekspert på sykehuset som 11-åring, hvor de konkluderte at det ikke var noe galt med meg (stakkars mamma skjønte ikke hvordan jeg hadde blitt tjukk...)
Da jeg skulle konfirmeres og måtte til sydame for å få tilpasset bunad endte det med at mamma var flau over meg da sydama tok mål.
Kroppen min var hele tiden et tema. Jeg ble fryktelig lei av det, samtidig som jeg ikke lærte gode matvaner.
Som voksen har jeg spist dårlig fordi det er lettvint. Jeg har sjelden orket å bruke mye tid på matlaging, så det har blitt mye godteri og ting som ikke krever mye innsats for å tilberede. Vekta har økt tilsvarende, men i perioder har jeg vært veldig flink og spist skikkelig.. men jeg tåler motgang dårlig når det kommer til vekta, og så fort ting ikke går som planlagt, så er det enkelt å ty til sjokolade igjen.
Nå som jeg slanker meg opplever jeg ikke noe negativt fra mamma. Vi har faktisk en felles interesse, og jeg klarer å la vær å bebreide henne alt som gikk galt. Hun har også selv større kunnskap om mat og ernæring, og skjønner nok bedre sammenhengen med min overvekt.
Jeg er på en måte takknemlig for dette, jeg har lært hva man ikke skal gjøre når man har barn. Jeg oppdrar ei datter alene, og er til tider sliten som mamma var. Jeg er ekstremt påpasselig med å ikke gå i de samme fellene og ty til pizza, nugatti og oboy. Resultatet av det er en unge med masse energi som tigger paprikaen ut av hendene på meg før jeg får laget ferdig salaten, det er utrolig artig å se!