[nellie]

Jeg er veldig glad for at dette aldri har vært noe stor problemstilling for meg.

Vet ikke hvordan eller når det skjedde, men jeg har liksom sjeldent brydd meg så mye om hva folk forventer av meg. Innimellom tenker jeg litt på det, men så kommer jeg som regel til at folk har nok med segselv, så de bryr seg egentlig ikke sååå mye om hva jeg gjør, ikke gjør og hva jeg burde gjøre.

Har sikkert mye med oppveksten min å gjøre. Jeg har alltid vært irriterende fornuftig "flink" og mamma har aldri lagt seg opp i noen av valgene mine. Antakeligvis fordi at jeg ikke har vært noe særlig åpen for innspill på sånt? Mamma sier jeg alltid har vært sta som et esel og meget bestemt, så da ble det vel sånn at hun ikke stilte noe særlig krav, fordi at hun ikke helt så poenget og da var det kanskje der grunnlaget ble lagt? Det er jo hun og hennes metode som har formet meg mest frem til nå.. Hun og andre, hvis mening faktisk betyr noe, har aldri uttrykt noe annet enn støtte..

Jeg har vært heldig. Det har jo gått veldig bra, heldigvis.. Hittil hvertfall.