[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Regret, her.

nei nå lurer jeg veldig på hva dette er. Jeg mister balansen når jeg står, jeg er forvirret når jeg går, jeg glemmer hva jeg driver med, angsten har begynt å øke betraktlig og dødsangstet bestemmer litt her nå og tenker at jeg ikke burde legge meg for å sove, for da våkner jeg kanskje ikke igjen og jeg vil ikke forlate sønnen min, hvertfall ikke nå og sånn. Tenker på at alle de jeg kjenner som har dødd har beskrevet noe sånt som dette samme dag som de døde. De er svært uvelle, men ikke såpass at de drar til legen (1 gjorde det også, men følte seg ikke alvorlig syk, legen fant ingenting alvorlig galt heller), de lever som normalt, helt mot kveldstid hvor de dør brått eller sovner inn. Det er 4 stk som jeg kjenner til som har beskrevet akkurat dette helt urelatert med hverandre, og derfor skremmer det litt også. Jeg har gjort dette før, trodd det var siste dagen min fordi angsten tok over når jeg var i dårlig form, jeg har til og med skrevet et brev mens det pågikk for å forklare hva jeg gikk igjennom før jeg døde slik at det ikke skulle være noen feiltagelse på obduksjonen eller det de skriver som dødsårsak. Jeg har skrevet hvem som skulle få overta sønnen min og mine ønsker for han. Jeg har dratt det ganske langt med andre ord. Så det hadde roet meg veldig dersom jeg bare visste hva det var eller funnet noe som hjalp. Har prøvd mat og drikke, luftetur, distrahering, avslapping og sånt, men ingen reaksjon, fortsatt like svimmel og det ser ut til å bli verre, men ikke sånn at jeg ønsker å dra på legevakten heller..

Jeg har hatt angst, tidvis invalidiserende, like lenge som du har levd ... Det er slettes ikke uvanlig å ha reell dødsangst når man får panikkangst/angstanfall. Heller ikke å bli svimmel, bli desorientert etc. For min del blir angsten på sikt veldig forsterket med lite søvn og lite mat. Men sånn ellers, når angstanfallet først har fått skikkelig tak så er det egentlig, for min del i alle fall (dette er jo fryktelig individuelt) ingenting annet å gjøre enn å ta det helt med ro, konsentrere om pusten, og ty til smertestillende og angstdempende om det virkelig røyner. Men jeg VET jo ikke med sikkerhet ut fra hva du skriver her om det faktisk er dette, men det virker nærliggende, ettersom jeg vet du sliter såpass med angst, og i tillegg har en tendens til å spise lite, legg til at du har et lite barn, økonomisk stress etc, så skulle det nesten bare mangle at kropp og sinn er litt sliten ...
Skjønner at du ikke orker dra på legevakten, men kan du ikke få time hos fastlegen din og ta det opp? For det kan jo godt være noe fysisk som andre foreslår.