[Megvel]

Opprinnelig lagt inn av Regret, her.

Guttungen min på snart 2 år er som en svamp for tiden. Hermer og er som oljet lyn på å lære nye ting og ord. Men dette ser ut til å ha slått ut negativt også så jeg vil gjerne høre hva dere mener.. Han har sett på meg når jeg driver å måler kroppen en gang i uken og vil gjerne gjøre det samme han også. Nå er det kommet så langt at når han får øye på et målebånd, uavhengig om jeg skal bruke det eller ei, så kommer han løpende med det og med genseren trekt opp for at jeg skal måle rundt magen hans. Han blir sikkelig sur når jeg ikke vil.. Er det faktumet at han vil måle seg en negativ ting? Jeg er livredd for han skal bli kroppsfiksert i tidlig alder og ta skade av det.. han skal jo ikke tenke på sånt! Han er for ung til å forstå hvorfor jeg måler enda, men han lærer jo raskt. Bør jeg begynne å måle på badet eller en annen plass hvor han ikke ser meg?
Selv så ble jeg veldig opptatt av å være så tynn som mulig før jeg fylte 10 og var syk innen jeg var 12 og selvdestruktiv på flere områder, så dette er noe jeg absolutt ikke ønsker at han skal måtte gjennomgå. Barn skal være barn.

De små speilene våre... Min datter blir to i september. De viser oss av og til at det vi gjør slett ikke er bra for oss. Ja, jeg ville faset ut min egen måling mens han ser på og kanskje tenkt over om jeg måler for mye for min egen del. Og la ham måle seg til han ikke gidder mer. Konsentrere om å måle hvor høy han er og sånt? Måleplass på veggen?

Jeg har fått den der med å gå på vekten. Da størsten gjorde det så begynte vi å si "helt perfekt for deg/meg" både til oss og henne når man sto på vekten. Hun (seksåringen) er nysgjerrig på hvor mange kilo det er. 23 kilo, helt perfekt, sier vi.

Og hver morgen så skal toåringen ha deo og mascara på (på liksom da, det gjør ikke noe at lokket er på). Det er jo bare morsomt. Hun fikk tak i lebestift forleden, vittig... Mest på hendene, litt på munnen, noe på gulvet (!) Heldigvis en avlagt en.