Det har vært en trist og surrealistisk uke.

Har ikke mistet noen venner eller kjente selv, men kjenner jo flere som har mistet noen. Vi er et så lite land at det er vanskelig å unngå. Helt forferdelig. Og det er så fælt å høre vitner fortelle om hvordan det var på øya, se bilder og film fra Oslo rett etter at bomben eksploderte, og høre om alle de omkomne. Faren til en venn av brødrene mine ligger i kunstig koma fikk jeg vite i dag, etter bomben. Forhåpentligvis overlever han, men han kommer kanskje til å miste beinet.

Hvil i fred alle dere som mistet livet 22. juli, og jeg sender også varme tanker til de som fortsatt ligger på sykehus og kjemper for livet med store skader. Tenker også på de som overlevde, både etter bomben i Oslo og på Utøya. Klarer ikke en gang å forestille meg hva de må ha gått gjennom.

Har også veldig vondt av den siktedes nærmeste familie. Tenk å oppleve at en man elsker og holder nær og kjær gjør noe slikt. Håper at alle har vett og empati nok til å la dem sørge i fred.

Uff... Lille Norge. Har felt mange tårer den siste uken, spesielt de første dagene. Men det har også vært fint å være i Oslo og tenne lys og legge ned blomster. Var også med i starten av fakkeltoget i Bergen, og det er utrolig fint å se hvor mye de fleste faktisk bryr seg.