Hei alle sammen. Her var det stille. Er det flere enn meg som har hatt behov for å fordøye og ta innover meg det som har skjedd?

Dette er for meg en tragedie så stor at jeg ikke har ord. Som forelder greier jeg ikke å ta det innover meg. Som voksen greier jeg ikke ta dette innover meg. Hva da med de som er rammet på et eller annet vis?
Da jeg våknet lørdag morgen til beskjeden om at over 80 var drept på Utøya, trodde jeg ikke mine egne ører. Det gikk bare ikke an.... Midt i tragedien er jeg glad det ikke er utlendinger som står bak; det hadde vært enda verre og kunne skapt et fremmedhat som hadde ødelagt enda mer. Gjerningsmannen gjorde dette for å ramme sosialdemokratiet, solidariteten, skape en revolusjon o.l. Jeg tror han heller oppnådde det motsatte; mer samhold, mer felles verdier, mer demokrati og mer solidaritet.

Mange har mistet sine kjære, mange er skadd - noen svært alvorlige. En tidligere venninne av meg savner sønnen sin, og jeg er med dem i tankene. Jeg sender også noen tanker til gjerningsmannens familie; noen er tante/onkel, søskenbarn, besteforeldre, osv. De er også sjokk, men kan kanskje samtidig ikke uttykke dette like tydelig som vi andre nettopp fordi de er i familie/slekt.

Jeg er imponert over statsministeren, regjeringen, hjelpeapparatet, frivillige, politi - ja alle som på en eller annen måte som har bidratt - og måten dette er håndtert på. Ingen kan være forberedt på noe sånt. Og jeg håper så inderlig at også de frivillige får hjelp og oppfølging til å bearbeide de traumatiske opplevelsene de har med seg..

I dag skal det være ett minutts stillhet, og det blir bra. De siste dagene har vært preget av sjokk, og nå er det at viktig sorgprosessen går videre. Ett minutts stillhet vil kunne være det vendepunktet som setter den i gang. Hverdagen kommer snart tilbake til oss alle, men vi kommer aldri til å glemme 22/7-2011. Aldri.