Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Det kan være så mye hvisomatte ... Det er jo sånn det er, livet, det er farlig å leve ...
Jeg skulle egentlig til byen, på Gunerius og kjøpe garn, men jeg fant ut at jeg ikke gad. Jeg kunne ha fått et vindu i hodet. Men jeg kunne også ha blitt overkjørt av en bil på vei til butikken i stad. Jeg krysser ofte Trondheimsveien utenfor overgangsfeltene, av latskap, også nå. Sånn kan man bare ikke tenke ...! Da blir jo livet helt uutholdelig ...

Jeg bor rett ved Sofienbergparken, som i flere år har vært et yndet sted for overfall og voldtekter. Så langt har jeg klart å beholde tryggheten jeg føler for å bevege meg fritt. Den skal jeg ikke slippe nå, på grunn av dette. Da er mest sannsynlig et ondt mål oppnådd ...

Jo så klart kan man ikke tenke sånn hele tiden, men jeg havnet jo midt oppi situasjonen 5min. etter at det skjedde. Folk løp rundt i panikk, røyk, kruttlukt, knuste glass overalt....Det er derfor jeg personlig ble litt redd. Jeg fikk jo bare beskjed om å løpe så langt unna jeg kunne og komme meg bort. Det var utorlig surrealistisk...

(og jeg pleier ikke være en person som tenker: hva om atte...men akkuratt i går synes jeg at jeg var for nærme..)