Jeg har ikke helt klart å pensjonere vekta ennå iom at jeg er litt spent på om mensen kan ha hatt noe å si. I dag viste vekta 100 g mindre enn den har gjort før, til tross for at jeg fortsatt har mensen. Det er ikke mye, men jeg håper det betyr at den irriterende hikken er over og at det begynner å løsne. 
Jeg kan også opplyse om at jeg hadde tidenes dårligste treningsøkt i går. Jeg hadde endelig klart å overtale min bedre halvdel til å bli med på tur, noe som skjer en gang i jubelåret. Dessverre er det ikke bare jeg som er veldig glad i min kjære, kattene våre elsker ham også. Og når to av dem på død og liv ville være med, så mente han at det bare var gøy, til tross for mine bange anelser. Nå har det seg slik at vi har 4 katter, de to eldste har vært med på ganske mange turer og relativt flinke. De 2 yngste har ikke vært med så mye og når de har vært med har alltid en eller begge de mer turvante kattene også vært med. Da pleier det å bli sånn at de mest turvante ulldottene fører an og de to minste følger på. I går var det altså de to yngste som slang seg på, og bare de. La oss si det slik, det var en kat(t)astrofe!
Hele turen, og jeg mener HELE, gikk til en kakafoni av majuing og guturale gromlelyder. Mjaaaaoooorahuuuuuu, aoooooooaaaaaaaaaaaooo! I tillegg ser de ut til å slite med å skjønne at veien, eller stien, er ment til å gå på, så de føyk i sikksakk mellom alt som var av buskevekster, bush, skråninger og ulent terreng. Jeg har jo tidligere nevnt at hunder er en ufyslighet som fører til problemer.. Vel, vi møtte noen av dem i går også ja. Mens de mer turvante stuper inn i en busk i det de kan se hunden, så gjorde disse det i det de kunne LUKTE hund. Lenge før vi så dem. Legg til at de er rene eksperter på å gjemme seg på steder der det er vanskelig for oss å komme frem, f. eks oppi en skråning, uti bushen, med gjerder av ståltråd foran. Så vi ble stående der som idioter og lokke på katter. Der satt de som noen små nisser, med kuleøyne og majuet dumt til sånn ca 20 min etter at hunden hadde gått forbi. Da kom de aller nådigst ned, før de stupte ut i neste busk. Til slutt endte vi med å bære hver vår katt et godt stykke, da det ikke så ut til å være noen ende på hundene. Jeg har kloremerker på skuldrene som bevis! Når vi endelig begynte å nærme oss heimen slapp vi dem ned igjen. Men da hadde det tydeligvis vært så skummelt å bli båret forbi hunder at de smatt inn i et overgrodd skogholt. Ikke ville de komme ut (det bor en høylydt hund rett ved) og hver gang vi nærmet oss løp de lenger inn. Til slutt fikk vi tak i en, og gubb bar den hjem. Jeg stod igjen i øs pøs regnvær, og skulle få tak i den siste. Jeg følte meg IKKE dum der jeg stod alene utenfor et tvilsomt skogholdt, i regn, og ropte pssssss-psssss-psssss, kom da pus! Etter 30 min hadde jeg nesten fått ham frem, og da kom det selvfølgelig ei bikkje! Rett inn igjen. Etter å ha vaset rundt i et overgrodd skogholdt i 30 minutter til, klissvåt, redd for orm, flått og fandens oldemor, var jeg egentlig klar for å dra hjem med en katt mindre. Hele greia endte med at gubb kom tilbake med 1 stk turvant katt, som "ropte" på den bortkomne og tuslet inn i skogholtet sammen med oss for å finne den. Det fikk den andre katten frem lenge nok til at vi fikk tak i den. Hadde ikke den eldre katten vært mer samarbeidsvillig hadde vi sikkert stått der ennå!
Så, lang historie kort, jeg vet om noen jeg ALDRI skal ha med på tur igjen! Katter er og blir dårlige turkompiser om man ikke planlegger en økt med 30 min pause hver 10. meter eller mye offroad! Om du derimot liker å snuble rundt i overgrott kratt, busker og ugress, eller setter pris på treningsutbytte av å bære 5 kg kjempende katt i 20 minutter, så er katter i høyeste grad anbefalt treningsutstyr!