[frkfräken]

Nå er det ikke mer enn drøyt tre uker siden jeg fikk diagnosen, og foreløpig trenger jeg litt tid på å fordøye det selv, tror jeg. Jeg kjenner også litt at dette er "min sak", enn så lenge. Så langt vet mannen min (selvfølgelig) og et par venninner. Hittil har jeg sluppet unna det verste barne-maset, selv om jeg merket at spørsmålene har begynt å komme etter at vi giftet oss for to år siden. Svigermor kjøpte riktignok en dåpskjole til kommende barnebarn da vi forlovet oss... Det har kommet noen spørsmål på jobb, men det er på en måte greit å "snakke vekk". Siden jeg er lærer har jeg også hatt ferie de siste ukene, derfor har jeg ennå heller ikke behøvd å forklare hvorfor jeg spiser som jeg gjør.

Når det er sagt, så er det jo sånn at vi har veldig ønske om å få barn, og prosessen med legebesøk og hormontilførsel og alt som følger vil trolig starte til høsten. Skulle jeg bli gravid, så kommer jeg nok til å fortelle arbeidsgiver og de nærmeste ganske tidlig, på grunn av faren for å miste. Skulle det skje noe, føler jeg det er greit å slippe å forklare i ettertid. Tror jeg. Mye mulig jeg vil endre mening etter hvert. Og jeg ser også for meg at jeg kommer til å fortelle flere om PCOS'en bare jeg får fordøyd det nok selv.