[Rikkem0r]

Opprinnelig lagt inn av Pruttilutt, her.

Det er SVINvanskelig. Det er energikrevende og tungt. Så går jeg i tillegg rundt med håp innerst inne... Særlig når han sier de tingene han gjør - selv om han ikke sier stort i utgangspunktet.

Jeg tror det kommer seg med tiden, på alle måter, uansett utfall. Det er like vanskelig i alle aldre, sant? Ikke bare ung-pike-naivitet?

Det dumme håpet ja.. Jeg håper vel egentlig ikke veldig mye, men er litt sånn: hva hvis ditt og datt hadde vært annerledes, VET hvor bra det kunne vært liksom.. Men det er jo bare tull, jeg klarer bare ikke å få det inn i hodet innerst inne... Jeg vet at mange av problemene hans kunne blitt ekstremt vanskelig å takle hvis vi skulle fortsatt, så jeg har det vel bedre uten.. Det er bare den dumme lengselen som sitter så dypt.. Men med meg som ikke er flink til å snakke om ting i utgangspunktet og han som nesten aldri sa noe om noe før alt kom i et renn og så skulle det liksom aldri nevnes igjen.. Nei, det funker ikke... Jeg vet det, jeg må bare forstå det..
bente1 og Dollsine Setter så utrolig stor pris på dere! Takk for at dere bare er dere, er ærlige og kommer med råd og trøstende ord Og det gjelder selvfølgelig deg også Pruttilutt