[smgj]

Opprinnelig lagt inn av Restart, her.

Takk for at dere ikke dømmer tankene mine for hardt, for jeg jobber hardt med det og ser virkelig urimeligheten i det.

Jeg synes ikke tanker er noe man skal dømme seg selv for. Det er hvordan vi velger å handle ut ifra tankene våre som betyr noe.

Tro meg, jeg har hatt panikkangst etter jeg forsøkte å ta et dykkekurs... men så tok jeg meg faen på at kroppen min ikke skulle få lov til å lære at hyperventilering var en vei ut at noe den ikke hadde lyst til å gjøre. (Men hodet mitt hadde veldig lyst til å klare å dykke da - det var kroppen som fikk full panikk ved tanken på å ta av masken under vann, selv om jeg hadde lufttilførsel hele tiden.)
Det tok meg 6 måneder med babyskritt for å komme over dette. Jeg flyttet terskelen bitte litt hver gang. Slik at jeg gjorde øvelsen litt mer ubehagelig, men ikke så ille at jeg ramlet tilbake. Dette er en klassisk metode for å overkomme situasjoner som trigger panikkangst. Jeg tenke som så at metoden kanskje kan brukes ellers også, om det ikke er akkurat når man jobber med panikk.

Om du ikke vil gå i bikini.. så kanskje singlet? Eller en t-skjorte med halvlange ermer? Eller en tunika? Kanskje kun i utlandet først, eller kanskje seint på kvelden i egen hage.

Du kan ikke noe for hvordan du føler det, men om du ønsker å jobbe med det finnes det måter å gjøre prosessen litt lettere for hver gang.

De aller fleste av oss har sånne hang-ups... Jeg er livredd for konfrontasjoner "ansikt til ansikt" med ukjente. (Les: klage på et produkt eller på dårlig mat på en restaurant... ) Ikke spør meg hvorfor, men det synes jeg er megaekkelt og skyr sånne situasjoner som pesten. Men jeg bør øve meg på bli bedre. ...

*Stor klem*