[Rikkem0r]

Opprinnelig lagt inn av Pruttilutt, her.

Litt offtopic: Noen som vet hvordan man får jobb som renholder/kantinemedarbeider i Nordsjøen?

Jeg vet jo ikke spesiellt om den prosessen de har for å komme seg ut.. men det jeg vet er at noen plattformer har "egen" Statoil Catering, mens her hvor jeg er har vi ESS som er inne å tar alt.. Så jeg ville skrevet til eller ringt ESS jeg (innbiller meg det er i catering som i andre disipliner på plattform, lettere å komme inn via ett annet selskap enn direkte inn i Statoil), og hørt om de har behov for folk.. Om de ved behov for folk ute sponser med offshore-kursing det vet jeg ikke, men det får du jo vite

Opprinnelig lagt inn av MonicaH-82, her.

Hei alle sammen!
Er det plass til en til her? Jeg begynner på ketolysekuren i dag, men har vært her inne en stund og smuglest litt. Dere virker som en knallgod gjeng, som støtter og hjelper hverandre samt holder motivasjonen oppe, tror kanksje jeg kan trenge det jeg også.

Skal ned ca. 30 kg. Men får se hvordan det føles etterhvert.

Så nå gleder jeg meg bare til å komme i gang, første måltid bli stekt egg og bacon.

Velkommen

Opprinnelig lagt inn av Pruttilutt, her.

Åh, for en dag. Blåmandag er ikke nok deskribtiv.
Måtte avreagere når jeg endelig kom hjem. Spotify på mobilen, øreplugger i og sang fra full hals og lunger. Det var godt. Fikk energi til å ta oppvasken og samtidig vaske litt rundt på kjøkkenet. Er bare to dager til stormåsen kommer.

Bare kjærlighetsklisj-sanger, og ansiktet Hans var foran meg hele tiden.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg må prosessere alt som har skjedd? Tar det lang tid? Vurderer dra til lege å få noen tabletter som kan hjelpe meg sovne raskere ut all tenking og gråting. Kan tvinge meg selv til å tenke på andre ting, men da anstrenger jeg meg så innmari at jeg blir våken igjen. Eneste måten jeg faller til ro på er å gå gjennom ting i hodet om og om igjen. Og det gjør så fryktelig vondt.

Trodde jeg var immun mot slike ting. Jeg som er så hardhudet, arrogant og streng. Bare en liten pusling, tydeligvis. Alt dette trekker meg ned i en tilnærmet depressiv state of mind, takket være tabletter (er bipolar), så når jeg ikke topp-og bunnpunkter lengre. Tok meg to dager for å tvinge meg selv til å gråte. Bare for å føle.

Jeg er så distre. Klarer ikke konsentrere meg om maten. Jeg tenker på Han og blir uvel. Svimmel. Det gikk fint fram til jeg så ham på lørdag. I en måned har jeg hatt det greit. Eller, greit nok.

Hvordan hopper jeg på hesten igjen matmessig? Konsentrasjon? Motivasjon? Inspirasjon? Hele helga ødela jo ALT. Ikke at jeg angrer på den, men jeg blir så sinna og frustrert over meg selv.

Unnskyld for et nitrist innlegg fra denne kanten, men nå trenger jeg dere damer.

Off, jeg må nesten bare si meg enig med bente på denne jeg.. Men skjønner så godt hvordan du har det, selv brukte jeg nesten et år på å bli ferdig med å tenke på "han" hver gang jeg la meg eller følte meg aleine.. Og begynte det å gå bedre, ja da traff jeg på han sånn at jeg kunne grine litt mer igjen... Helt ubrukelig.. Men så går det over da, selv om jeg tenker på han innimellom er det liksom greit hvis du skjønner.. DU er fantastisk og det må du huske på

Ja, og Foksy: Wooow! 10km, du er rååå!

Eneste jeg tenker på nå er å reise hjem... Jeg er så lei, så lei, så lei.. Istad gikk det litt "imot meg", og jeg fikk så nok... Hadde lyst å bare legge meg ned å grine å vente på at helikopteret kom liksom.. Heheh.. Noen ganger blir det liksom bare nok.. Og jeg var så trøtt og sliten fra før, så det toppa seg litt.. Men nå er det rolig og fantastisk godt å bare sitte på stumpen foran pc'n litt 13:39 er planlagt avgang fra riggen å på vei mot land, så blir litt søvn en dusj og så avgårde!! Bare litt over 6 timer igjen nå