[Pruttilutt]

Åh, for en dag. Blåmandag er ikke nok deskribtiv.
Måtte avreagere når jeg endelig kom hjem. Spotify på mobilen, øreplugger i og sang fra full hals og lunger. Det var godt. Fikk energi til å ta oppvasken og samtidig vaske litt rundt på kjøkkenet. Er bare to dager til stormåsen kommer.

Bare kjærlighetsklisj-sanger, og ansiktet Hans var foran meg hele tiden.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg må prosessere alt som har skjedd? Tar det lang tid? Vurderer dra til lege å få noen tabletter som kan hjelpe meg sovne raskere ut all tenking og gråting. Kan tvinge meg selv til å tenke på andre ting, men da anstrenger jeg meg så innmari at jeg blir våken igjen. Eneste måten jeg faller til ro på er å gå gjennom ting i hodet om og om igjen. Og det gjør så fryktelig vondt.

Trodde jeg var immun mot slike ting. Jeg som er så hardhudet, arrogant og streng. Bare en liten pusling, tydeligvis. Alt dette trekker meg ned i en tilnærmet depressiv state of mind, takket være tabletter (er bipolar), så når jeg ikke topp-og bunnpunkter lengre. Tok meg to dager for å tvinge meg selv til å gråte. Bare for å føle.

Jeg er så distre. Klarer ikke konsentrere meg om maten. Jeg tenker på Han og blir uvel. Svimmel. Det gikk fint fram til jeg så ham på lørdag. I en måned har jeg hatt det greit. Eller, greit nok.

Hvordan hopper jeg på hesten igjen matmessig? Konsentrasjon? Motivasjon? Inspirasjon? Hele helga ødela jo ALT. Ikke at jeg angrer på den, men jeg blir så sinna og frustrert over meg selv.

Unnskyld for et nitrist innlegg fra denne kanten, men nå trenger jeg dere damer.