[PePolly]

Heisann!
Jeg vil gjerne si litt om hvordan det er å være på "den andre siden".
Jeg var i mange år sammen med en fantastisk gutt, som jeg var utrolig glad i. Det ble slutt etter syv års samboerskap, uten at noen av oss kunne sette fingeren på hva som egentlig hadde gått galt. Vi elsket jo hverandre?
Hvis jeg kan tillate meg å si dette på en litt klissete måte, så manglet det ikke på kjærelighet og støtte oss i mellom, men vi, og særlig han, klarte ikke å finne den samme kjærligheten til seg selv.
Det startet vel med litt for mange "kosekvelder" med film og mye mat og godterier. Så ble vi trøtte og uopplagte, og bare gledet oss til helgen skulle komme, og vi endelig kunne slappe av og "kose" oss i sofaen igjen. Så begynte det å merkes veldig på vekta, også hos meg, og vi snakket om at vi måtte komme i form til sommeren. Men det ble aldri slik, og når sommeren kom hadde vi ikke akkurat lyst å vise oss på stranda sammen med andre.. eller gå lettkledd rundt i byen. Så da lukka vi persiennene, satte på en film, og fortsatte kosen.

Etterhvert begynte jeg å bli frustrert, men jeg visste ikke helt hva som var galt. Jeg uttrykte ganske sterkt at jeg ønsket at ting skulle være annerledes. Jeg ville ut blant folk, jeg ville gå tur og endre kosthold. Plutselig opplevde jeg kjæresten min, som jeg var så glad i, nesten som en byrde. Det er en forferdelig ting å si, men jeg opplevde tungsinnet han bar på, som en utrolig belastning. Han, som jeg så opp til og beundret på så mange måter, skammet seg sånn over kroppen sin, at han ikke følte seg komfortabel med å være ute blant folk. At jeg gjorde endringer i mitt liv, selv om jeg fortsatt hadde, og har , en lang vei igjen å gå,gjorde at han følte seg enda verre. Jeg gjorde det jeg kunne for å støtte og fortelle hvor høyt jeg satte ham,men jeg nådde ikke inn. Det tapper for energi å gå rundt å hele tiden prøve å være positiv, og gi positiv bekreftelse. Når jeg ikke fikk ham på bedre tanker, følte jeg at jeg hadde mislyktes, at jeg var en dårlig kjæreste, og at han nok ville ha det bedre sammen med noen andre. Han slet med selvbilde og depresjoner,jeg slet med dårlig samvittighet, frustrasjon og skyldfølelse, og vi følte til slutt at vi ikke klarte å skape noe positivt sammen.

Da vi til slutt gikk fra hverandre hadde vi knapt sett hverandre uten klær på 18.mnd.

Det jeg prøver å formidle er at det er utrolig vondt å være glad i noen som hater seg selv. Det er frustrerende å bli dyttet unna når man vil være nær, fordi kjæresten din synes kropp er vanskelig. Derfor synes jeg det er utrolig positivt at du lar partneren din bli med på de endringene du gjør. At du snakker med ham, og at han er ivrig på å sjekke matvarene på butikken.

Jeg vet også, at jeg hadde satt utrolig stor pris på det om kjæresten min den gangen kunne si til meg at det ikke var min jobb å bygge opp hans selvbilde. Det måtte han gjøre alene, men støtte fra meg.