Vaske-engelen min er hos meg idag. Hun er en voksen bosnisk dame. Mann og to sønner har fremdeles status som savnede etter alle disse åra. Hun gir meg små øyeblikksbilder inn i sitt liv, på sitt gebrokne språk med sitt svært begrensede ordforåd. Til helgen skal de åpne noen massegraver i hennes område. Hun er kvalm, kaster opp og orker ikke spise. Vill ikke at gravene skal åpnes. De som ligger der må få hvile i fred. Og de gjenlevene må slippe å få alt rippet opp igjen om og om igjen.
Vi vet ikke hvor godt vi har det!!
Litt politikk. Jeg er enig i at de som flytter til landet vårt må lære seg språket. Men alt til sin tid. Med den krevende 'bagasjen' mange har med seg, er det vanskelig å konsenterer seg om et nytt språk det første en gjør.
Ja, ja. Dette inlegget passet kanskje heller ikke inn under overskriften 'Livets lyse side'.
__________________
 -lig hilsen Guro |