[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Regret, her.

Vi har vært sammen i 3 år nå i juli, barnet vårt er 19måneder så forholdet har i grunn bare dreid seg om barnet (som forsåvidt var planlagt,men så angret av han midt under graviditeten bah lang historie). Jeg er egentlig lei av sytet hans, men han også er en sånn som lite trolig kommer til å flytte ut, og dette er hjemmet mitt og ungens så jeg skal IKKE flytte. Dessuten vil jeg ikke at han skal ha noe ansvar for ungen om vi flytter ifra hverandre fordi jeg ikke stole på han om diverse ting, men moren hans står barnevernet nært og kan alle smutthull i slike regler og kommer til kommer til kjempe hardt for at jeg ikke får ungen alene. Derfor hindrer det meg i å prøve også.. ble mye inside info her nå, så håper ikke jeg deler ubehagelig mye med dere! I såfall, si ifra!
Moren hans er forresten besatt av gutten min, under graviditeten så oppførte hun seg sykelig sjalu og var omtrendt inbildt gravid selv, under fødselen så SKULLE hun være der og leke konge ved min side uten at jeg ville ha henne der og hun gjorde vondt verre. Når han var født fikk vi ikke fred fra henne og hun begynte å leke mor.. Hun stjal mye av æren min for min nyfødte og jeg er drittlei av henne også.. Hun er steril og har aldri født sine egne barn (min sambo er fosterbarnet hennes) så jeg ser at det dreier seg nok om det også, at hun virkelig vil oppleve det. Nå leker hun forstatt superhelt og er den som alltid har rett om hva MIN gutt skal ha på seg, hva som er best for han, hva han skal spise osv, så jeg har sluttet å si ja til at hun kommer på besøk. Ofte stikker jeg til min egen mor mens hun er på besøk hos oss for å unngå henne.. Hun har nok dikket så mye med samboeren min at han er evig baby! Han har i allefall ikke vokst opp enda. Skal legge til av vi alle har STERK sosial angst med panikk anfall og hele pakka med depresjoner osvosv, så vi er ikke 'vanlige' og kan forventes å fungere normalt, men det må da være måte på.. off, nå ble det mye syt her, men så godt det føles å dele!