[MHM]

Et ganske så universelt dikt, som kan oversettes til å gjelde mer enn vedhugging. Skrevet av vår lokale dikter, Hans Børli.


I vedskålen

Hugalt å drive på med noe
en virkelig kan.
Kløyve ved for eksempel,
det er god medisin
for kropp så vel som sjel.
Bare dette å ta i økseskaftet
er som å handhelse på
en gammel kjenning.
Så endereiser du en kabbe på høggestabben,
svinger øksa og klemmer til,
treffer på millimeteren
(finga og armene og heile kroppen
tenker for deg).
Kabben sprekker med en sprø knekk,
og så lukter det så godt av veden,
særlig hvis det er økseslindret,
soltørket bjørk. Du tar opp
ei vedski og snuser på den:
en duft så levende rein,
så nær ved alle ting, og likevel
fjern som en jonsokkveld
i din ungdom, stjerna i juninatta.
Ja når du står slik i vedskålen
og kløyver helgeveden,
da kan det komme for deg
at du kanskje siktet for høgt
etter mål og mening i livet ditt.

Hans Børli, 1981