[Dolsi]

Opprinnelig lagt inn av Frøken Scott, her.

Carisma: Jeg er vant til å forholde meg til virkeligheten på en vitenskapelig måte, jeg har lært at de termodynamiske lover er ufravikelige, og har til dags dato aldri sett et fnugg av bevis på noe annet. Jeg har engasjert meg en del i fht overvektige barn, og det viser seg - uten unntak - at det alltid er for mye kalorier inn som er årsaken. Og når vi senker kaloriinntaket, og øker aktivitetsnivået, går de ned i vekt. Jeg jobber litt med ei lita lavkarbogruppe, 4 tenåringer, veldig spennende. Jeg har stort sett alltid vært tjukk sjøl, bortsett fra en heftig periode på 80tallet hvor jeg veide ned i 37 kg - jeg levde på epler, appelsiner og buljong. Fæl tid. Jeg har en del erfaring på vektopp/nedgang, og den bruker jeg for hva den er verdt i gruppa. Vi har det fint, det grines, brøles og bannes - men det er mye latter også. Ok, nå sklir jeg ut her - poenget mitt er vel at jeg har hørt så innmari mange ganger at "jeg spiser jo nesten ingenting!!"....eller "jeg lever jo så sunt!!" Og uten unntak er det ikke helt sånn når man kartlegger - og er bånn ærlig. Så...kan du forstå at jeg sliter med å forstå hvorfor noen kan trosse naturlovene?

Synes at denne tråden har sporet veldig av, men vil kommentere en ting.
Selvfølgelig går man ned ivekt når man senker kaloriinntaket og hever aktivitetsnivået.
Det har jeg da erfart hos meg selv også. Problemet er bare at jeg selv må senke kaloriinntaket mitt så mye til tross for mye aktivitet, at jeg blir gående å være sulten. Og det til tross for at jeg er vektopereret og har lite magesekk igjen.
Orket ikke denne sulten jeg, så derfor gikk jeg over til lavkarbo.
Spiser mye mindre på lavkarbo, men suget i magen er borte og det er så godt.