[kthnk]

Er i London på kurs denne uken, og fikk følgende kommentar av en ganske stilig hipp Soho-fyr på t-banen: "you gotta stop eating"

Jeg er en str 42 i bukser og 38/40 i topper, så jeg ser ikke på meg selv om ekstremt stor, selv om jeg har en del kilo som skal og bør av, særlig på rumpe, hofter og lår.

Ble mest av alt litt satt ut, pleier absolutt ikke oppleve sånt (og tror vel heller ikke at det er vanlig). Og jeg pleier stort sett å gå rundt med hevet hode og føle meg ganske ok med meg selv, særlig nå når jeg er i gang med LFHC og generelt sett er veldig motivert for endelig å bli slank og smal.

Men etter den kommentaren i går, som ikke betyr noen verdens ting egentlig, kanskje kombinert med at jeg sprakk litt i påsken og har dårlig samvittighet for det, falt jeg helt sammen. Ble kjempedeppa og gikk hjem på hotellrommet og spiste to boller og en is Dumme meg!
Jeg er igrunn mest av alt irritert på meg selv, som kan la noe så ubetydelig ha noe impact i det hele tatt...

Noen gode tips til hvordan man kommer seg ovenpå igjen etter en liten nedtur? Hva gjør dere for å få spiriten tilbake? Hva inspirerer dere?

Jeg lurer på om jeg skal gå og kjøpe meg noe fint i den størrelsen jeg vil inn i (38), og så ha det som motivasjon fremover...