[Idamor]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Åh, jeg sliter ordentlig med å finne den følelsen... Kan du gi meg noen tips om hva som gjør at du ønsker barn og gleder deg? Jeg klarer bare å se alt jeg ikke rakk, og hvor skummelt det er å ha ansvar for et helt liv Så jeg tror jeg trenger å høre noen som ser litt mer positivt på tingene.

Hei Carisma!
Beklager sent svar, men har ikke vært innom her på en stund og fikk et plutselig dødsfall i familien 11.april så har vært rimelig langt borte fra nettet den siste uka liksom!.

Uansett.. Tips ja... Hmmm.. Kan egentlig bare fortelle litt om meg selv der tror jeg. Jeg har ønsket meg barn så lenge jeg kan huske. Samboeren min har ikke vært klar for det å få barn før nå i vinter. Jeg har alltid vært ekstremt glad i barn, og når ei venninne fikk barn ble ønsket bare sterkere. I tillegg ble jeg fort voksen, og alle trodde vel egentlig jeg skulle vært mamma for lengst

Etter en stund fikk jeg mistanker om at jeg hadde PCOS, men turte egentlig ikke å spørre legen av frykt for hva jeg ville få beskjed om. I januar 2010 dro jeg til legen, og fikk henvisning til gynekolog. Hvor jeg da fikk den beskjeden jeg fryktet. JEg var helt knust og overbevist om at jeg aldri kom til å få barn. Gubben var fortsatt ikke klar, så det var ikke aktuelt å prøve en gang akkurat da. Vi ble likevel enige om at jeg skulle gå ned noen kg i vekt for å øke sjansene og se hva som skjedde da.

Så tror jeg skjebnen spilte veldig inn her i vinter da han plutselig var klar for å prøve. Og noen få uker senere var graviditeten en realitet. Grunnen til at jeg tror det er skjebnen som har spilt inn der er fordi at det dødsfallet som kom litt brått på 11.april var min kjære, kjære bestefar. Han hadde visst i 2 uker at han skulle bli oldefar, og døde forrige mandag.

Egentlig kan jeg ikke svare deg helt på hvor jeg har den følelsen av å glede seg til babyen kommer. Jeg tenker også litt som deg at herregud nå får vi ansvaret for et helt liv om noen måneder. Vi må hele tiden tenke på hva som gagner babyen best liksom. Men jeg gleder meg til det! Kanskje fordi jeg har ønsket det så sterkt så utrolig lenge. Jeg vet ikke egentlig jeg. Det bare er slik!

Og nå etter at bestefar døde, er jeg ikke like bekymret for at jeg skal miste vår skjønne baby i magen... Slekter kommer, og slekter går... Og når bestefar måtte dra fra oss, så kommer det et nytt lite liv i stedet for han. Hadde jeg ikke tenkt slik hadde jeg knekt sammen enda flere ganger jeg allerede har gjort