Så lenge barnet er friskt og vokser og legger på seg og sover hele natten og er våken og aktiv på dagtid og alt er såre vel, er det helt greit å holde seg til sånn man hadde tenkt seg! Men etter 14 dagers sykdom med alarmerende vektnedgang og poden fortsatt ikke vil spise, blir man som mor en smule panisk og tilbyr hva det skal være for at ungen skal få igjen matlysten! (Og det selv om han ved siste sykdomstilfelle var 17 år. Det tok 6 måneder før han kunne spise uten å bli syk. Da fikk han det han orket å spise, gitt) Når et apatisk barn bare stirrer på vannflasken og så absolutt ikke vil ha, så tilsetter mor litt smak for å unngå innleggelse, veneflon og intravenøs oppvæsking! Hadde jeg visst det jeg vet i dag for 17 år siden, hadde jeg nok lagt opp til skikkelig lavkarbo for hele familien. I dag gjør vi så godt vi kan, som i hvert fall er bedre enn høyhøykarbo!