[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Antoinette6, her.

Her er jeg veldig enig med deg, Photobscura. Var lærer i en 8. klasse engang. Èn gutt ble mobba. Jeg fiksa det ikke ! Tok det opp i klassen og ba dem være med på å få slutt på den mobbinga de kunne se på skolen. (Ja, det var en liten skole) Vi gjorde det til et 'prosjektarbeid'. Dro på besøk i de andre i klassen og fortalte fra sine egne erfaringer. Både mobbere og de som ble mobbet. Og lærerne i de andre klassene. Denne 8. klassen opprettet også et slags 'mobbepoliti' som skulle fungere, ikke bare i skolegården, men også i fritida.

Og jaggu ble det ikke slutt på mobbinga de to årene jeg og klassen var på skolen, gitt ! Lærerne var forresten slett ikke uten skyld. De snudde ryggen til i friminuttene. Dæven, jeg ble forbanna, jah !!!

Bra! Sånt liker jeg å høre. Skolen min var godt bekjent av uthenging og /eller kollektiv avstraffelse. Skikkelig hyggelig. Not. Og om noen sladret så var det så lett å gjennomskue, at man kunne gi seg eff på at vedkommende fikk seg juling i etterkant.
Men en lærer vi hadde som kom fra et større sted, og ikke var så infisert av "bygdedyret" snakket til oss på en ganske ny måte, han var alltid generell i konflikter, og var mer opptatt av hvordan vi skulle oppføre oss kontra hvordan vi ikke skulle. Det var aldri noen mobbing internt i klassen min, og vi hadde han som klasseforstander i fire år.

Uansett tror jeg man må ta høyde for at enkelte er mer sårbare enn andre, at ikke alle har god støtte og bagasje hjemmefra etc. Men alle, ALLE har et ansvar. Mobberne, lærerne, foreldre og søsken, tilskuere og også den som blir mobbet. Men å skulle peke ut skyld er for meg ganske meningsløst i en sånn situasjon. Med det sagt forstår jeg Cherrys ønske om å filleriste mobberne, altså. Heldigvis hadde jeg store sterke storesøstre som tok den biten. (Ikke til etteretning, støresøstre der ute! ).