[Photobscura]

Jeg tror ikke du kan forvente at alle har like tjukk hud som deg, Carisma. Men faktisk, det var omtrent sånn jeg selv opptrådde. Eventuelt var jeg ganske stor i kjeften tilbake også. Jeg ble vel forsåvidt mobba, eller forsøkt mobba i årevis, for alt mulig rart. Både fordi jeg var tjukk, halta litt på ene foten, reggis, briller, rare foreldre, jeg var temmelig rar selv også, unt so weiter. Mye brydde jeg meg ikke om, andre ting gikk mer innpå meg. Men jeg kan ikke si at jeg ga dem noen grunn til å fortsette annet enn at jeg tok igjen eller gikk med ryggen rak.
Jeg har aldri i ettertid sett på meg selv som et offer, og det er der jeg tror man kan skille mellom hvem som har ballast til å håndtere det og ikke. For meg handlet det nok mye om at foreldrene mine aldri lot meg tro annet enn at jeg var helt perfekt som jeg var, at jeg kunne få til og bli akkurat hva jeg ville, og at jeg var ønsket og elsket. Jeg har tidvis hatt helt latterlig god selvtillit, og på den måten kommet meg gjennom årevis med plaging og til og med fysisk vold av skolekamerater. Og ikke er jeg bitter i dag en gang. Jeg tror jeg virkelig skylder foreldre og støresøstre akkurat den biten.
Men, dessverre, det hjalp ikke det minste å drite i mobberne. Men til og med jeg, fra ganske tidlig av, visste at de som mobbet egentlig var loosers, mest sannsynlig med større problemer enn meg.

Jeg har, i forhold til det med mobbing, veldig stor tro på å dra inn alle, ikke bare offeret, eller bare mobberne, men alle de som i sin taushet samtykker i at sånt drit skjer. Og man skal være innmari forsiktig med å stakkarsliggjøre de som lider i en sånn situasjon, for det tror jeg stort sett faktisk gjør ting verre.