[Photobscura]

Jeg er nok også en av de som ikke mener at viljestyrke er så essensielt for livsstilsendring, men jeg snakker jo bare for meg selv. For meg har det vært fokuset som har vært viktig. Jeg ser jo hele tiden at det blant slankere her inne, og ellers i verden er mye fokus på å hele tiden finne erstatninger, kos i form av godteri og mat, og ikke minst at mange tenker mye på hva de savner å spise når de legger om kostholdet.
Jeg vet ikke hvorfor, men det har opptatt meg i svært liten grad. Joda, jeg har bakt et og annet lavkarbobrød (som jeg forresten synes er mye bedre enn vanlig brød, da jeg aldri virkelig har likt annet brød enn typ pompernickel og dansk/tysk rugbrød), spist sukkerfri sjokolade og bakt noen sukker- og melfrie kaker opp igjennom, men det har hørt til sjeldenhetene. Når folk har spurt meg om hva jeg ikke kan spise, så har jeg alltid omformulert spørsmålet i svaret mitt til hva jeg kan spise. For det er nemlig det fokuset jeg ønsker; mulighetene, ikke begrensningene.

Da jeg la om kostholdet var det heller ikke for å gå ned i vekt, men en faretruende helsetilstand, der diabetes var nært forestående, og et enkelt tips fra legen om å kutte ned på sukker og stivelsesrik mat, resten er et par søk på internett og historie. Da jeg fant ut at jeg kunne gå ned i vekt på dette kostholdet også, så var det en kjempebonus. Men viljestyrke er ikke noe jeg har tillagt resultatene mine. Men nå har ingenting kommet gratis i min vektnedgang. Jeg har gått ned nesten 25 kilo, men det har tatt meg 4,5 år, altså et snitt på ti gram nedgang i uka! Og som andre også nevner her, så er det ikke noe alternativ. Hvor syk jeg kommer til å bli om jeg går tilbake til et høykarbokosthold tør jeg ikke tenke på en gang. Og jeg savner ingenting. Det hender jeg kunne tenkt meg å ta en utepils, men det er konsptet mer enn ølen.
Nå har det også kanskje noe med at ord som viljestyrke og disiplin har en litt negativ klang for meg, som en slags segregering av de som klarer og ikke klarer. Jeg har stor tro på at fokuset må være på plass, og selvfølgelig må man ha en viss motivasjon. Sist men ikke minst så tror jeg også at det har mye å si at man kan si til seg selv, og mene, at man fortjener å bli slankere og friskere. Den biten har jeg jobba MYE med! Jeg har studert kroppen min nøye underveis, akseptert og godtatt hvordan den har sett ut og fungert underveis, og blitt noe så banalt som mer glad i meg selv, og ikke bare ansett kroppen som et vedheng, men liksom tatt mer bo i meg selv. Om noen skjønner hvor jeg vil!
Det var noen som sa til meg her om dagen at jeg faktisk er en av de 5% som har klart det! Det er visst det som er statistikken av alle som slanker seg, så er det kun 5% som klarer å gjennomføre det, OG holde vekta. Det gjør at jeg får mye mer respekt for den jobben jeg faktisk har gjort! De kiloene jeg har å gå ned nå, er nesten som ren bonus å regne. De ligger på kritiske områder, men jeg har ikke helsefarlig overvekt lenger, og er å regne for slank.

Dette ble sikkert innmari langt!