[Treningsfrik]

Opprinnelig lagt inn av Elisa86, her.

Takk for innspill folkens!

Treningsfrik: Først av alt må jeg bare si at det var trist å høre om den ulykken, jeg håper virkelig livet er bedre nå

Ja trafikkulykker, eller andre ulykker for den saks skyld rammer når man minst venter det, og de kan ramme hardt. Oss rammet den hardt, men vi var likevel heldige og jeg fikk beholde min kjære lillebror. Han blir aldri helt frisk, men det kunne gått så mye, mye verre. Jeg er utrolig takknemlig for at han overlevde. Så i dag smiler livet til oss :-) Må bare si at det var lavkarboen som berget meg gjennom den grusomme tia med psykisk og fysisk helse i behold. Det var et så utrolig enkelt kosthold som i tillegg holdt meg stabil i psyken og gjorde at jeg unngikk de helsemessige negative effektene når jeg ikke klarte å spise.

Jeg har alltid trent hardt, og jeg har drevet med kroppsbygging noen år. Grunnen til at jeg sluttet med det var at jeg blei lei av det strenge kostregimet jeg måtte holde for å få framgang. Pluss at jeg måtte gjennom knallharde dietter (kalles deffing) for å få fram muskulaturen etter at jeg hadde opparbeidet meg mye underhudsfett pga de mengder meg karbo jeg (trodde) jeg trengte for å klare å yte på trening. Nei, det var triste greier.

Da jeg begynte med lavkarbo hadde jeg hatt en moderat aktivitet i lang tid, med stort sett bare løpetrening eller aerobik tre-fire ganger i uka. Jeg la på meg sakte men sikkert og det kom spesielt rundt midjen. Når jeg beklaget meg til venner og andre (til og med legen min) var svaret at det måtte jeg regne med i min alder (var 39-40 år), men jeg nektet å akseptere at jeg resten av livet skulle gå rundt med ei sånn pølse rundt livet til tross for at jeg trente greit og spiste såkalt sunt.

Jeg tror ikke egentlig jeg hadde trengt å øke treningen så mye som jeg gjorde. Jeg tror at det gjorde susen at jeg fjernet det elementet som forstyrret hormonbalansen min i kroppen (spiralen) og innførte et kosthold som er kjent for å balansere hormonene. Så jeg har ikke vært helt nazi når det gjelder treningen, det eneste jeg har vært nøye på er løpinga, for jeg elsker å løpe. Det hender innimellom at jeg kutter i styrketreninga (jeg er ganske muskuløs som jeg er). Men muskler er viktig for å opprettholde god forbrenning. På strikt lavkarbo (LCHF) holder man insulinnivået nede og det gir rom for andre mer muskelbyggende veksthormoner så jeg bygger muskler
uten at jeg trenger å trene så hardt. Det er i allefall min erfaring så langt :-)

Når jeg skriver at jeg fjernet all karbo, mener jeg at jeg fjernet det som lar seg fjerne. Blant annet var jeg veldig glad i øl så det ble noen flasker hver helg. Når jeg kuttet i karboen så økte jeg noe på protein og masse på fettinntaket. Jeg spiste masse egg, minst seks hver dag, masse fløte, smør, majones, rømme. Og jeg elsker biff. Eneste grønnsaker jeg spiste var blomkål og brokkoli, heldigvis har jeg alltid vært glad i disse to. Og jeg tok tilskudd av proteinpulver. Skulle jeg i selskap, bøtta jeg nedpå egg og fett først slik at jeg ikke skulle ha noen problemer med å si neitakk til kaker og sånt. Min store svakhet er nemlig søtsaker, og det er bare inntak av nok proteiner og fett som hjelper meg der. Så noe karbohydrater fikk jeg i meg. Det du beskriver med svimmelhet og hjertebank fikk jeg også. Det er symptomer på at du er i ketose, en uvant situasjon for kroppen som reagerer nesten som om du er blitt syk. Det tok meg ei uke så var det over og fomen ble normal igjen. Men det tok lenger tid før yteevnen på treninga gikk oppover.

Jeg forstår godt at du er skeptisk til å fjerne p-pillene. Men kan det være en ide at du først lever på lavkarbo ei stund slik at kroppen din får stabilisert seg litt, og så kan du prøve å fjerne pillen? Går det ikke, kan du jo alltids gå tilbake på den igjen.

Insulin er kroppens fettlagringshormon nr.1. Men du nevner en annen faktor som også bidrar til fettlagring og som sperrer for uttak av fett fra lagrene: Stress. Når du stresser, sover dårlig eller for lite søvn o.s.v. så produserer kroppen et stresshormon som kalles kortisol. Det står i direkte ledetog med fettcellene rundt magen/hoftene/rumpa og sørger for at det lagres fett over en lav sko rundt disse områdene. Og som kjent er fettceller slik at når de er opptatt med å lagre fett, er døren lukket for uttak. Så kan det være at stresset har vært med å hindre deg i å gå ned i vekt? Det kan være verdt å se litt på det også.

Insulin og kortisol er to av veldig mange hormoner som styrer prosesser i kroppen vår. Hormoner har en finger med i spillet uansett hva som skjer i kroppen, og derfor er det at så mange får plager av å bruke hormonforstyrrende preparater som p-pillen eller hormonspiralen. Hormonbalansen blir forstyrret og kroppens naturlige reguleringsprosesser blir satt ut av spill. Jeg har aldri tålt p-pillen, jeg fikk store humørsvinginger og ble depressiv av det, noe av det samme som jeg fikk med hormonspiralen. så det blir aldri mer hormonpreparater for meg.