[ada-emilie]

Opprinnelig lagt inn av Charlott, her.

For meg tror jeg en "herre over kroppen" tanke og det å bevisst løsrive seg fra kroppen bli en negativ opplevelse. JEG er jo kroppen min, den er er den delen av meg som faktisk får meg til å fungere, i varierende grad dog, hver eneste dag. Har alltid pushet kroppen min mer enn hva den har tålt og resultatet er kroniske smerter, ME og hjemmeværende på 5. året.

Mitt hovedfokus er å spille på lag med HELE meg og godta at siden jeg har drevet rovjakt på kroppen, født 3 barn og altfor lenge har nedprioritert meg selv og egen helse må jeg lære å bli bevisst. Lytte til kroppen og heller tenke gjennom HVORFOR den lyster og ønsker som den gjør.

Kanskje ikke så rart om den tviholder på ekstrakiloene mtp hvordan jeg har overkjørt og ignorert den?
For meg høres det rett og slett litt trist og "hardt" ut å skulle være "herre" over en løsrevet kropp, som en straff av meg selv.

Men det er mulig jeg misforstod deg, ada-emilie? At vi egentlig mener det samme, men ordlegger oss ulikt?

Så, idealvekt for meg nå henger kanskje sammen med trivsel og funksjonalitet? Altså en friskest mulig kropp som fungerer best mulig ut fra mine forutsetninger? Og heller løsrive begrepet "kos" fra "dytte i munnen" og slik gi den ro og omsorg nok til å slippe overvekt

Vi ordlegger oss bare ulikt,ja. Helt enig i at å lytte til kroppen er viktig om vi skal ta oss best mulig av den. Å være herre over kroppen er å ha overblikk og ikke la lyst styre over fornuft og hjerte. Du har sikkert hørt om at man må være rytter på sin hest og ha tøyler på hesten, styre hesten selv, men ikke piske den for hardt eller be den løpe for mye så den sliter seg ut. Det er hva jeg mener med å være løsrevet og å overkomme det dyriske. Å være løsrevet er ikke å ta avstand til. Heller tvert imot. Om man er løsrevet har man kontakt, man rommer den og kan kjenne til dens behov. Poenget er bare at man ikke er slave av den. Jeg er troende og opplever ikke at jeg er kroppen. Jeg har en kropp, men den går jeg fra når den dør.

Jeg glemte å svare på noe jeg ble spurt om istad.
Jeg tenker at når man ser mange som er syltynne som overlever slik, får man en større toleranse for tynnhet. Man blir ikke redd lenger, som man ville blitt om man aldri så folk leve så tynne.

Jeg er fasinert av Angelina Jolie f.eks som er nede i BMI på 15,4 til tider. At hun klarer å leve slik uten å svime av etc. Å klare noe som egentlig ikke skal være mulig er jo en bragd. Å vandre rundt bare som skjelett, ha ha ha. Jeg beundrer også katolske helgener. Mange av de kvinnelige katolske helgener var anorektikere for å overkomme kroppens behov. Noen levde kun på nattverdsbrød og fastet mesteparten av året. De døde også av dette tullet. Men de visste at de ikke var sin kropp. Jeg tror ikke man er mer religiøs om man ikke bryr seg om kroppen sin, altså. Jeg mener de har feil fokus, akkurat som meg selv. Å ta seg av kroppen med kjærlighet er den riktige holdning. Å sulte den til døde er å løsrive seg fra kroppen bokstavelig talt. Og det er ikke meningen. Det er ikke sann løsrivelse.