[ada-emilie]

Opprinnelig lagt inn av Frøy, her.

Jeg skjønner heller ikke hva du mener, Ada-Emilie. Når du sier at du var skremmende mager med 54 kg som 23-åring, men i dag som du er 38 og veier mindre er du ikke det fordi idealet er å være tynnere nå enn før? Tenker du at kroppen følger trender og tilpasser seg slik at det som var usunt for 15 år siden er helt greit i dag?

De fleste kropper modnes og forandrer seg for øvrig med årene slik at å veie like lite som 38- som 23-åring er helt urealistisk og usunt (med mindre man var overvektig som 23-åring da selvsagt).

Er det positivt at flere slanker seg selv om de er normalvektige? Det idealet du snakker om handler vel ikke så mye om toleranse for forskjellige kroppsstørrelser akkurat, men et større press på å være tynn?

Å være undervektig slik at normale kroppsfunksjoner forsvinner (slik du har fortalt om), hvordan kan du mene at det er ok og bra for kroppen?

Jeg opplever det du sier som forvirrende, på en side sier du at det er psyken som styrer hva du vil veie, men du er ikke opptatt av å gjøre noe med psyken, men med kroppen for å få den til å passe med psyken når du samtidig sier at kroppen helst vil ha høyere vekt? Det skjønner jeg ikke ... Er det det du prøver å si noe om i det siste innlegget ditt? At du egentlig er klar over at dette er usunn (umoden hvis jeg skal følge dine begreper) tankegang? I så fall, hvorfor fortsetter du med å forherlige det å være tynn?

Og så lurer jeg på hva du mener med løsrivelsesprosess. Løsrivelse fra hva? Fra kroppens begjær?

Jeg vet ikke om kroppen vil ha høyere vekt. Løsrivelse fra identifikasjon med kroppen og alt som ikke følger med til den andre siden. Ja, kroppens begjær f.eks. Man må være herre over den. Det er hva jeg mener. En snill herre, fortrinnsvis. Jeg er ikke så snill som jeg burde være, men det er de færreste også, som jeg beskrev.