[LenaBeatrice]

Da jeg var som størst følte jeg mange ganger at det ikke var noen "vits" å slanke seg, for jeg ville jo aldri blir fin igjen. Jeg følte at kroppen min var ødelagt samme hvor mye jeg gikk ned i vekt, dere vet, slapp hud over det hele.
Samtidig virket oppgaven å gå mye ned i vekt umulig å klare, med alle de erfaringene jeg hadde gjort med aldri å lykkes.

Motivasjonsfaktoren var på bånn, og det var kun min samboers engasjement som fikk meg i gang med lavkarbo.

Før dere nå sier noe om at man kan ikke bare tenke på utseende, det gjelder helsa også....jo, man vet jo det, men det er nå en gang sånn at man gjerne vil føle seg litt normalere og finere også. Ihvertfall følte jeg det sånn.

Man må kjenne at et finnes håp for å få kroppen sin tilbake, kan du hjelpe henne med å få tak i den følelsen tro? Uten å tråkke for nær eller såre.

Så skal man tenke på at det også kan finnes andre faktorer i en persons liv som trekker ned. Det kan f.eks. være en vanskelig og slitsom livssituasjon som påvirker negativt, uten at det har noe direkte med kostholet å gjøre. Så kanskje trengs det hjelp på flere plan......