[aktivjente]

I dag er den internasjonale kvinnedagen 100 år (hvis jeg ikke husker feil).

I Norge er det vel mange kvinner som kan si seg svært fornøyd med resultatet av 100 års kamp for like rettigheter, lik status og lik lønn, selv om det fortsatt er noen skanser igjen.. Pussig at typiske kvinneyrker fortsatt er lavere betalt enn typiske manneyrker, tross det åpenlyste i at vi trenger kvinneyrkene (hjelpepleier, sykepleier, hjemmehjelp, førskolelærer) mest. Har vi oss selv å skylde, som ikke står på barrikadene like sterkt lenger?

Hva med andre verdensdeler? I Asia, Afrika og Søramerika er veien ennå lang å gå. Her er det ikke mye snakk om å prioritere helsa til de gravide kvinnene
- og mange dør i barsel. I tillegg er statusen til jentebarn alt annet enn likeverdig

Hvorfor kjemper ikke vi for disse kvinnene? Har vi det så behagelig at vi ikke orker å rikke oss? Er empatien oppbrukt?

Akkurat i dag stikker den dårlige samvittigheten veldig , men på fredag, når lønna mi utbetales (og jeg tjener langt mer enn mange menn på jobb, fordi jeg har høyrere utdanning- og det KAN vi kvinner i Norge tillate oss), da er samvittighetsnagene glemt, eller så har jeg sendt 250 kr. til en eller annen organisasjon og er fornøyd

Hva kan vi vel egentlig gjøre for alle disse kvinnene som undertrykkes, eller for jentebarna som blir adoptert bort fordi familien føler at de trenger en gutt mer?