[HeleneV]

Opprinnelig lagt inn av solihjerte, her.

HeleneV, jeg kjenner meg så godt igjen i det du beskriver om å være sykepleier og overvektig, og skal hjelpe overvektige pasienter i ymse sammenhenger, som f.eks rådgiving. Jeg jobber på psykiatrisk døgnavdeling, og der er det en del pasienter som får et vektproblem mens de er inneliggende, og når pasientens vektproblem er tema på rapporter, så kjenner jeg at jeg krymper meg littegranne. Man føler seg litt vel mye i glasshus, når man skal oppfordre overvektige pasienter til et sunnere kosthold...

Jeg gikk til det skrittet for et år siden å søke om GBP og fikk det innvilget, og skulle hatt operasjon nå i vår. Jeg har aldri vurdert det tidligere, men nok var nok - og dersom jeg nå ikke hadde klart det på "naturmåten" så hadde det tross alle komplikasjoner vært bedre enn å gå rundt med en BMI på godt over 40.
Men for et par uker siden så ringte jeg sykehuset og avbestilte operasjonen. Jeg har levd lavkarbo eller LCHF siden Mai, og stortrives med det. Og jeg vet at dette er noe jeg kan ha livet ut. Men jeg raser ikke ned i vekt, det går sakte men sikkert. Men det som betyr noe, er at jeg kjenner at jeg har full kontroll over matinntaket nå. Høykarbo gjorde meg til et matmonster som alltid ville ha mer, men ved å kutte karbohydratene, så har jeg en kropp i harmoni for å si det litt flåsete. Det er klart at frykten for å mislykkes og legge på seg igjen er der til en viss grad, men jeg har aldri tidligere følt at jeg har sånn kontroll som nå, og selv om oddsen for å holde vekten når den er nådd ikke er stor, så er jeg veldig sikker på at det skal gå bra.
Tror noe av cluet for egen del, er at jeg følger ikke noe bestemt diett, måler ikke med stix om jeg er i ketose. Jeg teller heller ikke kalorier. Hvis vektnedgangen stopper opp så er det noe jeg må vurdere.
Men nå er det jo ingen garanti for å beholde vekten lav hvis man blir operert heller, det er slankeopererte som går opp igjen i vekt også.


Men har full forståelse for de som velger å ta operajonen, spesielt når man kommer til det punktet at man rett og slett ikke føler at man har noe valg lenger.

Hehe... Høres ut som jeg er litt mer utålmodig enn deg Men bra du har funnet en slankekur/livsstil du trives med. Jeg akter også å fortsette, også etter en evt. operasjon.

Jeg jobber også i psykiatrien (akutt), så vi har en del som sliter med bivirkninger av medisinene (oksehunger, overspising, overvekt). Jeg kjenner igjen følelsen av å prate om "overvekt som problem", når man selv er overvektig... Vår oppgave er jo å stable mennesket på beina, det sier seg selv iom at vi jobber med akutt syke. Men problemet for det enkelte mennesket som opplever disse bivirkningene er jo ikke mindre selv om ikke dette ikke er vår prioritet!