Trengte du å bli stor?
 

Trenger noen å bli store for å bli sett, ta større plass, fordi de hele tiden blir skjøvet til side og ikke får oppmerksomhet?

Trenger noen å bli store for å beskytte sin sårbarhet?

Trenger noen å bli store for ikke å være attraktive for seksuelle overgripere?

Jeg trenger å bli tynn fordi jeg symbolsk sett da viser at jeg vil bli sett tydelig, at det innerste trer fram og blir synlig.

Det første og siste eksempelet handler om det samme selv om det ser ulikt ut for øyet; å ikke bli sett, og lage en strategi for å bli sett. Det funker dårlig fordi man blir ikke sett. Kun kroppen blir sett, slik en allerede er vant til og er så fryktelig lei av. Jeg skriver fryktelig fordi det er skremmende når noen ikke ser lenger enn ens kropp når de forholder seg til en. Der har du materialismen på det skumleste. Alle er bare kropper.Grusomt.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

For å svare kort og konsist: Ja.

Men for meg var det også veldig vondt å kome til 130 kilo og oppleve at "strategien" min slett ikkje virka. I tillegg til å bringe med seg alle dei plagene som ein så overvektig kropp gir, så kom ikkje den "fordelen" som eg ubevisst (og tildels bevisst, på slutten) hadde søkt... Eg vart altfor synleg i enkelte samanhengar, usynleg i andre, og beskyttelsen ein stor kropp kunne gi meg var ikkje der likevel.

Eg klarte endeleg å finne mot til å løyse det på ein annan måte, så no har eg ikkje behov for den store kroppen på same måte lenger.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Så utrolig fint sagt - kjenner jeg blir litt tårevåt hehe. JEG ble stor - tror jeg - fordi jeg er så utrolig følsom over andre mennesker og trengte noe til å beskytte meg (har akseptert at jeg er slik nå da, gråter av kattunger, valper, barns skjebne i den tredje verden - ALT tar jeg inn og føler på. Jobber nå veldig med å bli mer bevisst på hva som "betyr noe" for meg :))... jeg spiser når jeg er glad, jeg spiser når jeg er opprørt, jeg spiser når jeg er lei meg, jeg spiser når jeg er stresset...
Gikk ned til normalvekt i en alder av 25 og DA så alle bare kroppen min og kommenterte den... ubevisst tenkte jeg nok Nåh! og la på meg alt + litt i løpet av et år - fy fader som jeg spiste det året...

Spørs om jeg måtte bli 40 før jeg var/er klar til å gå ned til en normal størrelse :) Er halvveis og synes det er greit at kroppen stopper opp litt nå og kjenner på ting. Føler meg mest komfortabel og litt utålmodig, men hodet SKAL være med denne gangen! Er mer bevisst - på å være tilstede, på hva jeg spiser, og hva som skjer når følelsene mine blusser opp den ene eller andre veien ;)

Det å ha en normalvekt for sin egen kropp sitter jammen meg mest i hodet... ihvertfall i MITT hode ;)

Takk igjen - greit å bli påmint underveis i en prosess om hvorfor man er der man er... :klem:

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Både ja og nei. Jeg har alltid vært overvektig. Jeg mener alltid, for jeg har vært større enn alle andre siden barnehagealder, og skjønner jo sånn sett at min overvekt opprinnelig var i stor grad genetisk/hormonelt betinget, og i så måte ufrivillig.
Men det jeg opplever nå med en ca normalvekt er at den identiteten jeg har levd med hele tiden blir utfordra. For det å være overvektig kan skape en slags beskyttelse, det beskyttende spekklag som flere snakker om. Det er så enkelt å legge skylda for alt på at man er overvektig. Noen dumper deg/føler ikke det samme -det er fordi jeg er feit. Venner svikter -det er fordi jeg er feit. Jeg blir behandlet dårlig/respektløst av noen helt random -det er fordi jeg er feit. Jeg får ikke jobben -fordi jeg er feit etc. Nå som jeg joi kke er feit lenger så må jeg faktisk gå mer i dybden av motgang. Kanskje det er noe med min personlighet? Kanskje faktisk skylden ligger hos motparten? Kanskje jeg ikke var kvalifisert, kanskje jeg sa noe feil, kanskje jeg ikke var så himla hyggelig selv?! Det er jo så mye lettere å trekke tjukkaskortet.
Uansett, det er først når jeg er på andre siden av det spekklaget at jeg ser hva det betød for meg. Det er ikke bare bare å skulle identifisere seg på nytt etter å ha levd hele livet med en bestemt oppfatning av meg selv og hvem jeg er.
Så nei, jeg trengte ikke å bli stor, men jeg ser i ettertid at storheten gjorde at jeg valgte minste motstands vei for å forklare motstand i stedet for å virkelig gå i meg selv og se ting fra flere sider. Det var i grunn ganske behagelig og enkelt.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Interessant lesning fra dere alle tre. Takk for at dere vil dele. Det du deler, photo var noe ukjent for meg.
Hvis jeg skulle tro at fedmen var skylda for en dårlig, respektløs reaksjon fra andre
ville det for meg være mer sårende enn noen annen grunn, tror jeg. Er det ikke det for deg? Det er det som gjør meg så redd for å bli tykkere; å bli sett ned på og behandlet dårlig pga fettlaget og ikke sett for den jeg er bak kroppen. For som sagt, jeg vil bli tatt alvorlig, bli sett tydelig og få respons på mine mer eller mindre skarpe betraktninger.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Jeg vet ingenting om din bakgrunn, Ada-Emilie, eller om du noen gang har vært faktisk overvektig, men jeg har for min del blitt påminnet dette gjennom hele oppveksten, med større eller mindre traumer som resultat. Og det er jo en kjennsgjerning at ting som blir gjentatt mange nok ganger gjerne blir en sannhet til slutt, og selv om jeg har hatt selvtillit og trygghet på andre områder, så har jeg i mange år følt meg annenrangs på grunn av overvekten, og det ble bare en del av identiteten min rett og slett.
Selvfølgelig har jeg følt meg fornærma og forbanna dersom jeg helt reellt har blitt behandlet dårlig på grunn av at jeg var tjukk, det er ikke det jeg mener. Når jeg derimot har opplevd motgang som ikke nødvendigvis bunnet i hvordan jeg så ut på utsida så var det vel heller at jeg brukte det som en unnskyldning rett og slett for å slippe å gå dypere i det.
Jeg har vel sjelden vist direkte til omgivelsene at jeg har tatt meg nær av sånne ting, men heller pakket det tjukt inn i påtatt selvironi, men inni meg har jeg så ofte latt motgang få lov til å være et resultat av at jeg var mindre verdt enn andre fordi jeg var tjukk, det betød ikke at det var tilfellet, det var bare den hylla jeg valgte å legge det på. Det er lettere å være selvmedlidende enn å faktisk innse at man kan ha brister på andre plan, eller at folk rett og slett opptrer ondskapsfult eller har feil motiver.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Takk for forklaringen. Jeg skjønner nå når du sier du har blitt mobbet for det. Jeg er dritredd for akkurat det og synes det er grusomt at du har måttet oppleve det og ikke har visst hvordan forhindre det pga hormonproblemer.

Jeg har ikke blitt mobbet for det selv, men har hørt hvilke holdninger noen har (m,amma spesielt) og det skremmer meg nok til å unngå overvekt for enhver pris. DEt var en gang mamma klukklo idet jeg gikk ut av stua og hun kommenterte at jeg hadde fått større rompe til et par hun satt sammen med. Det svei skikkelig og var som et slag i hjertet. Jeg ble svært opprørt og stormet derfra. Hun sa etterpå at hun ikke hadde ment det vondt, men jeg var supermottakelig fordi jeg var enig og tok det negativt fordi jeg hadde kjærlighetssorg på den tiden.

At noen har nerver til å komme med negative kommentarer på utseende forbauser meg den dag i dag. De gale skyver folk i grøfta.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

???

DEN skjønte jeg ikke helt.. Man KAN ikke unngå å få kommentarer, uansett hvordan man ser ut. Sambo sier jeg er lekkersmekker! Mamma synes jeg er tykk. Bestemor sier at jeg må få litt mer på beina. Cluet er HVORDAN JEG tar det! Det er greitt at man skal ikke finne seg i mobbing, det er uakseptablet. MEN man må kunne tåle noen kommentarer for hvordan man ser ut. Kommentaren er jo bare en tilbakemelding fra hvordan AVSENDER SER deg! Ikke hvordan DU ER!

Det blir jo på samme måte som jeg sier til ungene mine (jeg er påpasselig med det): "Jeg synes du sier noe dumt!" Jeg sier IKKE "Du ER dum"!

Jeg aner at du har hatt en jævlig barndom. Jeg aner ingenting om deg, men jeg fornemmer at du mener at det å være tynn skal bli din redning. I såfall tror jeg at du er akkurat der du begynte.. Alle disse hvis jeg bare hvis jeg bare hvis jeg bare etc endrer ingen ting. For HAR du nå som tynn funnet det du søkte etter?? ER du blitt trygg og komfortabel?? Jeg tror ikke det. Jeg tror løsningen for deg ligger et annet sted enn det å kontrollere vekta, men hvor løsningen ER vet jeg ikke.

Dette er MINE tanker og ikke noe annet enn det..

Ønsker deg alt godt og håper at du finner den roen du søker! :klem:

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Jeg ser på svaret ditt at du ikke skjønte den siste setningen. Om du ikke forsto den kan det bare være.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Selv om jeg ikke etter dine tanker skjønte den siste setningen, så er jo spørsmålet mitt der fremdeles... BLE ting bedre da du ble tynn??

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Ja. Om jeg nå ikke blir tatt på alvor peser jeg til jeg blir det. Jeg ville ikke hatt mot til det om jeg var lubben.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Jeg har vært utsatt for negative kommentarer om min kropp i hele oppveksten, og jeg var ikke i stand til å verge meg mot det. Dette har gjort noe med mitt selvbilde som jeg sliter med fortsatt (og nå er jeg middelaldrende.)
Har hatt en grei oppvekst, men de som oppdro meg var altfor opptatt av utseende og kropp.
Det å kommentere andres kropp og utseende er en uting mener jeg, man bør ihvertfall vite hva motiver man har for å gjøre det. Jeg har bare opplevd negative følelser ifht det.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Men har du noen gang faktisk vært lubben? Jeg ville jo, og prøvde jo selvfølgelig like hardt å bli tatt på alvor da jeg var overvektig også, og mitt poeng handla vel også om at mye av min motgang som er av typen folk fleste opplever IKKE kunne tilskrives overvekta mi, men at jeg skyldte på det for å slippe å måtte se nærmere på det.
Jeg har alltid opptrådd veldig selvsikkert, og kanskje framstått som brå og bestemt, så det var jo ingen som "mistenkte" hvor dårlig selvbildet mitt var. Men jeg har aldri gjemt meg unna og godtatt dritt fra andre, det er hvordan jeg har håndtert ting som jeg merker ikke har hold lenger nå.
Livet mitt er bedre nå som jeg er slank, men mest av praktiske grunner. Som at det er enklere å bevege seg rundt med mindre vekt på kroppen, at jeg kan handle klær på "normale" avdelinger etc. Men jeg er jo fortsatt den samme personen på innsida, om enn en person som skjønner litt mer.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Jeg hørte en gang en fyr si han lurte på om han skulle bemerke en annens overvekt fordi han var bekymret for denne personen. Jeg sa at det er det dummeste han kan gjøre. Trodde han at hun ikke hadde speil? Noen er så utrolig dumme at de undervurderer andres intelligens og tror andre er like korka som dem selv.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Jeg er i prinsippet enig. Men jeg la på meg ti femten kilo på et halvt år uten å i grunn merke det (jeg hadde nettopp blitt samboer :rolleyes:).

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Oj, hvordan henger det sammen?:)

Jeg vet også at noen ikke vil se seg i speilet fordi de ikke vil se realiteten men heller leve i en innbildning om at de er tynnere enn de faktisk er.
Men en kritisk bemerkning skader en allerede selvkritisk person. Man kan jo ikke vite hvem som er det bestandig. Uansett er det bare leger som kan si noe på andres vekt uten at det er overtramp, mener jeg.

Den samme fyren jeg nevnte trodde jeg hadde godt av å bli kalt "straff-fange" og "pasienten" fordi han mener jeg er tynn. Det er overtramp og jeg har satt han på plass ved å si at det er sårende og ikke er det minste konstruktivt. Invaderende opplevdes det som. Ingen har noe med andres kropp.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Hvordan henger hva sammen? Overvekt og samboer? Hehe, jo, det hang vel sammen med at det ble mye mer stillesitting, samt at jeg mer eller mindre adopterte hans (u)vaner hva kom til mat. Han var like tynn uansett, men spiste masse godteri, pizza, burger etc.
Jeg var ikke særlig god venn med speilet før, nei. Og jeg ville i grunn ikke se på hva som var fra halsen og ned, om jeg kunne unngå det. Det har jeg rett og slett trent meg til, og nå er ikke speil en fiende lenger.

Jeg synes godt man kan ytre bekymring for noen som står en nærme, når man går opp eller ned i vekt bemerkelsesverdig, men da må det sies på en varsom måte. Man kommer jo ikke særlig langt med å si ting som "nå er du alt for tynn, du ser ut som en straffange", eller "nå har du blitt feit!". Det hadde bare framkalt trass i meg.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Da skjønner jeg. Ja, om man skal si noe på andres vekt må det være ekte omsorg der og en må være forberedt på å trøste en trist person. For det å rippe opp i en slik sak kan være som å åpne et sår, tror jeg. Det er jo å slå hull på fasaden og gå rett inn i privatsonen. Og den sonen er ikke for utenforstående å putte hodet sitt inn i. Kun personer vedkommende selv har tillit til har et godt hjerte. Om man aner et snev av skepsis hos den som sier noe om vekta er det bare vondt.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Ikke helt enig. Om min partner legger på seg og blir så overvektig at jeg blir redd for helsa hans, evt. ikke tenner på ham lenger (jeg snakker ikke om å elske her, for jeg vil elske ham om han så blir 150 kg!), har jeg da ikke lov til å si fra at jeg synes han skal ta hensyn til egen helse og så evt. hjelpe ham å gjøre noe med det?

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Enig!!!!!

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Jeg har alltid vært rund/lubben, så for meg var det nok aldri en respons på hva jeg følte jeg "trengte". Men i noen år så nektet jeg også å i det hele tatt ta stilling til min kropp og min mat, en fin blanding av selvdestruktivt og "opprørsk" - hæ, spise sunt, slanke seg? Ikke eff om jeg skulle være opptatt av noe så kjedelig, nekte meg noe som var godt, engasjere meg i noe så innmari damete som kropp og vekt og kosthold... :p Og dette siste henger fortsatt igjen i meg, altså... men jeg synes liksom alle deler av meg kan møtes lykkelig i det å fråtse i biff, smør og bacon.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Jeg er helt uenig! Jeg setter stor pris på når folk kommenterer både oppgang og nedgang! Det er ikke alltid jeg evner se hvilken vei det går SELV om jeg har både speil og vekt. Og jeg vil komme til å si ifra til andre igjen hvis jeg synes vekta går for mye opp eller ned..

Hvorfor skal man la være å si ting som på sikt kan bidra til at andre kan få det bedre med seg selv??

På samme måte vil jeg si ifra hvis jeg synes noen drikker for mye, hvis de kjefter for mye på ungene, hvis de er utålelige i måten å være på etc etc. Jeg synes rett og slett man har et ansvar som medmennenske å si ifra når man ser at noen beveger seg mot ytterkantene. Jeg håper inderlig noen sier ifra til meg hvis/når jeg skulle trenge det.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Der er folk forskjellig, og derfor må man være forsiktig så de selvkritiske og så alfor bevisste sin vekt ikke blir såret. Man kan ikke konkludere med at alle er like usårbare eller sårbare som en selv. Jeg mener man selv har ansvaret for sin egen kropp og til å se seg i speilet,og om man vil leve i fornektelse er det også ens egen sak sålenge det ikke går utover andre.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Hvorfor skal man la være å si ting som på sikt kan bidra til at andre kan få det bedre med seg selv??sier du. Hva andre synes er pent, tykt, tynt, sexy etc. er deres egen sak. Om man selv ikke synes man er tynn nok er det sårende å høre andre bekrefte det. Og om man er redd man er for tynn er det ekkelt å høre det bekreftet. Kroppen vår er vår og vår egen sak. Er man ubevisst egen vekt kan det være greit å si ifra; "riste" dem så de våkner opp. Man må kjenne personen og vite hvordan personen er før man velger å si noe eller ikke hvis man ikke bare vil gjøre vondt verre.

Jeg hørte mye rart før jeg opplevde overgrep. Inntil da rant kommentarene av meg. Men etter at noen hadde tatt kontrollen over kroppen min har jeg vært sårbar. Grensen har vært overtrådt og da går kommentarer rett inn. Og jeg vet mange mange jenter der ute har opplevd overgrep og trår derfor svært forsiktig.

Sv: Trengte du å bli stor?
 

Du mener vel ikke virkelig at dersom man har en reell mistanke om at en nær venn/slektning lider av en alvorlig spiseforstyrrelse og med vilje nærmest sulter seg til døde/kaster opp etc, så skal man la det være? Det synes jeg er et veldig dårlig råd.
Selvfølgelig må man se an et hvert tilfelle, men jeg mener også at man som medmenneske har en viss plikt til å vise bekymring dersom man ser at noen er helt ute å kjøre. Å kommentere andres kropper sånn random, dersom noen er litt lubne eller litt tynne, fordi folk rett og slett er forskjellige er jo helt meningsløst. Det er jo ikke det noen mener heller. Men igjen så kan kommentarer som blir uttrykt i bekymring komme skeivt ut, her har både adressant og mottaker et visst ansvar.