Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Om hun er livredd for smerte så kaaaanskje hun har veldig lav smerteterskel..? Jeg har det og har alltid vært "livredd smerte" og sikkert sutrete også.

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Så klart ungen skal få syte litt når hun slår seg eller er syk. Barn er forskjelllige og sånn er det bare. Om du får henne til å slutte å uttrykke ting så vil hun fortsatt syte, bare inni seg. Er det noe bedre da? Bedre å la henne klage og prøve å få henne inn på litt mer positive veier da.

Jeg har en sånn som lett sutrer litt. Hører på henne også ber jeg henne f.eks fortelle meg om noe hun er glad for. Da styrer vi lett over på et hyggelig spor, også har hun sååååååååå masse som gjør henne glad.

Diller og daller vel jeg da. :rolleyes:

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Det kan trenes opp. Hvertfall om den bare sitter "i hodet", som det ofte gjør på jenter i tenårene f.eks.

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Smerte er reelt. Det sitter aldri "i hodet". Man kan sikkert plage seg til å tåle mer, riktig nok.

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Nja, det jeg mente var vel mer at særlig i perioder har endel problemer med å pushe seg selv forbi der ting begynner å bli litt ubehagelig. Tenåringer er jo f.eks ikke særlig glad i lange turer i fjellet (med unntak selvfølgelig). Og det begynner vel gjerne i tweens-alderen? Ref. spørmsålet mitt tidligere om hvordan hun takler generelle utfordringer i gymmen f.eks.

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Høres jo veldig lovende ut at de aksepterer hverandre allerede etter 3 dager :) Uansett er vel det viktigste at går sammen uten stadig sammenstøt slik som enkelte katter gjør, kastrering gjør jo også livet mye enklere både for pus og folk :)

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Han, Zerto er kastrert og det blir hu, Zingo også når hu blir gammel nok.

Akkurat nå mens jeg skiver dette ligger vi i sengen alle mann alle
å begge på mannen i huset sin side
Zingo har den ene poten på halen til Zerto:love:

Det er bare mer og mer samspill mellom dem.
Og han er nesten ikke ute for tiden

Men de liker begge best å være med mannen i huset :p

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Jeg hadde ikke direkte voksesmerter i tenårene, men hadde en periode hvor jeg brukte 42 i sko fordi at alt som klemte var ubehagelig og gjorde "ømt" over tid ... Fjellturene var jeg fremdeles glad i, men ikke beina mine.

Så det kan være så mange årsaker til at man er sytete. Det lureste er nok å forsøke å fiske ut hvorfor først og så avgjøre om det er noe man bør dempe eller ikke på bakgrunn av det. Om det er "vanesyting" eller "oppmerksomhetssyting" så bør man vel styre det over i et mer positivt spor, men om det er lav smerteterskel - enten tidsbegrenset eller permanent - så synes jeg man heller bør respektere det...

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Tusen takk for deres innspill!! Jeg syns det er fint å høre andres meninger ang. dette. Jeg gjør stort sett som deg Nellie, lytter først og deretter spør jeg etter det positive... Dette gjør jeg når jeg henter henne på skolen og fokuset hennes er alle de detaljene som ikke har vært så bra. Men ang. smerteterskel... Jeg tipper at hun har lav terskel ja. Hun har en del voksesmerter og vondter i kroppen, håper det ikke er fibromyalgi som jeg selv har.

Carisma; I gymmen er hun nok ikke den raskeste og mest utholdende. Hun har dårlig kondis, men er veldig sterk. Hun er kraftig bygd, men ikke overvektig. Hun liker å bryte med pappaen, og løfter andre hele tiden... hehe... Hun spille håndball, er like flink som de andre, men ser mer sliten ut etter kampene...

Etter vaksine på skolen, lagde hun mye drama rundt smerten. Først tenkte jeg at hun overdrev, men så deretter at hun fikk stor, rødt hevelse rundt stikket, så da skjønte jeg at det var reelt. Jeg sa etter vaksinen at hun var flink, og da svarte hun at hun var ikke så flink som de andre, de andre fikk jo ikke så vondt...

Jeg tenker at om hun har lav smerteterskel, så vil jeg lære henne å takle det på en fin måte. Jeg tror at hun vil bli sett på som svak og nagativ om hun uttrykker seg hele tiden, når "alle" andre ikke får vondt. Jeg tenker også at hun må jo få være akkurat som hun er, og det er jo ikke hennes skyld at hun har lav smerteterskel.

Om hun klager veldig mye, når hun er syk, med slike klagelyder, så sier jeg at det får hun ikke gjøre. Jeg sier at om det hadde hjulpet henne til å bli frisk, så kunne hun ha klaget så mye hun ville, men siden klagingen ikke gjør noe for henne, så sier jeg at hun ikke får klage for mye, men bekrefter henne innimellom "Ja, jeg skjønner at dette gjør vondt, eller at jeg forstår at det er veldig kjedelig å være syk... osv..."

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

I morgen har jeg medarbeidersamtale og lønnforhandling. Nå som jeg har barn syns jeg dette er vanskelig, for jeg har ikke lenger mulighet til å jobbe så mye som kanskje kreves i perioder, og det er jo alltid en stående morsomhet rundt omkring med de som må løpe for å hente i barnehage osv (sånn som meg). Mao, jeg gjør ikke noe spesiell innsats utover jobben min, og det skal ikke legges skjul på at jeg i perioder sliter med å holde meg ajour pga dette. :o Hvordan komme best mulig ut av en samtale? Hvilke argumenter har man når man føler man er en "gratispassasjer"? (Før har det vært argumentet mitt at jeg stiller opp mer enn de som har barn)

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Nå er det jo ikke akkurat uvanlig å både jobbe og ha barn samtidig, så det burde jo ikke være en issue eller noe man skal måtte unnskylde eller argumentere i det hele tatt. (Eller noe man kan bruke som argument når man ikke har barn for den saks skyld). Grunnlaget for medarbeidersamtalen skal vel gå på om man gjør den jobben man skal gjøre eller ikke, uavhengig av barn/ikke barn.

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Enig. Fokuser på om du er pliktoppfyllende og lojal, utfører arbeidsoppgavene på en god måte osv... Men skjønner tankegangen din. Bare argumenter så ærlig og positivt som du kan. Lykke til Carisma!!! :-)

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Ja, det er det som er issuet, jeg syns ikke jeg rekker å avslutte ting fordi jeg må løpe til fast tidspunkt for å hente i bhg for eksempel... :o og mail blir liggende til neste dag pga det, telefoner som kommer inn like før jeg må gå får jeg ikke fulgt opp o.l. (Jeg år kl 15). Så det er en evig dårlig samvittighet som stresser meg noe vanvittig. Så jeg har ingen argumenter for at jeg gjør en god nok jobb. :rolleyes:

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Hvis det er det som er arbeidstida så må det jo bare bli sånn. Du hadde hatt samme "problemet" om du hadde gått kl 16 eller 17 eller 18. Det som kommer inn like før får man ikke fulgt opp, sånn er det bare, og sånn er det for alle. Hvis det er et krav om det i bedriften så må de sørge for at de ansatte har muligheten til det, f.eks. i form av hjemmekontorløsninger, og hvis jeg husker rett så har ikke din arbeidsgiver det?

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Nei, ikke offisielt. Vi kan selvfølgelig ta med maskinen og jobbe hjemmefra på kvelden, men det gjelds ikke som arbeidstid.
Nei, for telefonen stenger kl 16, dvs at det er ingen forventning fra kundens side (eller om det er det så er det hvertfall ingen mulighet ;)) til å få svar etter det. Så de dagene jeg har mulighet til å sitte lenger går jeg hjem med MYE lavere skuldre. :o (ift jobb hvertfall)
Jeg vet at det blir kommentert av særlig ei at jeg alltid går tidlig.

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Vet hun at du jobber 80%? Eller tror hun at du jobber 100%?

Ikke bry deg om henne, hun kan passe sine egne saker! :ja:

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Er det noen som er skilt her, med barn? Har ei venninne som skal skilles, hvordan kan jeg som venn på best mulig måte stille opp for henne? Jeg skulle virkelig ønske at de fant en løsning, og at de ikke skilte seg, for barnas skyld. Jeg vil støtte henne 100%, og jeg vet at ord som "det blir bedre" osv blir bare tomme ord! Hun er lei seg. Jeg vet at det ikke alltid er best for barna at foreldrene holder sammen, men min erfaring som barn i skilsmisse -hjem, så hadde det vært mye bedre om de klarte å funne en vei utenom skilsmisse!

Så til dere som har vært igjennom dette; hva skal man ikke si og gjøre? Og hvilken støtte hjelper, uten å trykke ned personen? Tenker at man ikke skal si for mye; stakkars deg, heller...

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Det beste mine venner gjorde for meg da jeg var gjennom samlivsbrudd for noen år siden (innebar ikke barn, men dog. Brudd er brudd, og sorg er sorg ...), så var det beste mine venner kunne gjøre for meg, å for det første la meg bare få snakke ut alt det vonde, frustrerende og forvirrende en sånn livsomveltende situasjon innebærer, men også avlede meg og finne på ting som kunne være mer lystbetonte sånn at jeg ikke trykte meg selv alt for langt ned i det. Om det så var en liten tur ut for å drikke noen glass vin, kino, konsert. Noe som kunne avlede meg en kjærkommen stund fra noe som føltes som å miste fotfestet fullstendig. Ikke tenk så mye på hva som er "riktig" å si. Men hold kanskje tankene om hva du mener om skilsmissen for deg selv, det er hennes/deres valg og noe hun/de må stå i, og i en sånn situasjon er sånt det siste man vil høre. :)

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Jeg har ikke vært gjennom det, men jeg vet fra andre at om du kan så pass barna noen ettermiddager eller helger! Så får de voksne tid til å flytte, fordele, diskutere, krangle...

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Det jeg husker fra den første tiden, var at det var til stor hjelp og trøst
-å få prate ut om drittmannen (gørra må ut, så blir det plass til mer positivt etterhvert)
-at noen kom hjem til meg den første alenehelgen med suppe, varmet den opp og var sammen med meg
-at noen hjalp meg med barna den første tiden, hjalp til med å handle, rydde og sånt, for alt var kaotisk.

Etter hvert var jeg glad for
-fortsatt å kunne prate ut om det vonde eller være forbanna selv om det hadde vått en tid og selv om jeg hadde snakket om det før
-at noen ville være med meg ut på byen og feste og gjøre noe gøy sammen
-at man ikke fordømte mitt heller gale festliv når barna var hos far
-at noen kom hjem til meg noen kvelder og bare var med meg når ungene hadde lagt seg
-at noen venner sa at nok er nok etter ett år eller så. Nå er det nok, nå måtte jeg komme meg videre. Ikke mer sutring og klaging over eks nå. Et realt spark i baken.

Jeg husker også godt det som IKKE hjalp
-at venner som visste om hans sidesprsng nå endelig kunne fortelle meg om det de visste, det var mange historier som jeg ikke trengte å høre og jeg ønsket heller ikke være den de kunne lette sitt hjerte til
-at venner kom og sa at jeg bare kunne ta kontakt med dem når som helst, de lyttet gjerne, før de kom med mer spesifikke spørsmål om vårt miserable samliv. Av disse vennene fikk jeg en følelse at de heller ville grave i vår sorg for å styrke sitt eget samliv. De som ville ta imot mitt vonde uten forbehold og uten denne sensasjonslysten var til mye større hjelp.

God hjelp er uforbeholden uansett situasjon. Det er dette som er vanskelig, for det er ikke lett å vite hva din venninne trenger. Men hvis du går til henne og sier at du gjerne vil være til hjelp og støtte, og bare være der med henne, så vil hun etterhvert kunne si hva som kan være til hjelp og støtte for henne. Vis at du vil dele sorgen med henne, selv om det er tungt og etterhvert sikkert kjedelig. Når man er i en sorg er det ikke så lett selv å formulere hvordan man best kan få hjelp. Men om du er i nærheten, eller bare ringer for p høre om det går bra, så åpner du opp for å være der når hun trenger det.

Lykke til, det er ikke lett, men bare at du spør om råd viser jo at du bryr deg!

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Tusen tusen takk for tilbakemeldingene!!! Det er så lett å tråkke i salaten, og det siste man vil gjøre, er jo å legge til bekymringer for den som allerede er langt nede... Jeg har 2 andre nære venninner som har skilt seg, men kan ikke spørre dem om råd nå, pga at denne nye saken her er ikke offentlig ennå, så da er det veldig greit å spørre anonymt her! Tusent takk!!

Og ps, trist at dere har vært igjennom denne sorgen! Jeg klarer ikke å sette meg inn i det! Jeg har oppleved kjærlighetssorg, og det gjør så vondt!!! Men jeg har ikke opplevd det etter samliv... Sender dere en stor klem!! :)

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Jeg tenker at man opplever oppturer og nedturer gjennom livet. Min skilsmisse opplevde jeg for 15 år siden, så for meg er det lenge siden det handlet om sorg. Det tok ikke lang tid før det opplevdes som en stor lettelse ved siden av en vanskelig følelse. Det var det beste som skjedde for alle parter, og mine to voksne barn har hatt to foreldre som har vært til stede for dem og elsket dem. De har bare ikke bodd sammen. Men vi klare å være gode foreldre med barna i fokus, og ikke konflikten og skilsmissen i fokus.
Jeg fikk anledningen til å fri meg fra noe som ikke var bra, og startet litt på nytt på en måte. En restart, ny kjærlighet, ny familie, nye mulighter. :)

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Så godt å lese Vibeke! Det viktigste er jo at barna har det godt og at de voksne kan samarbeide. Mine foreldre skilte lag for over 20 år siden, og det er fortsatt det som er i fokus i familien! Mine foreldre snakker ikke sammen, og vi barna har vokst opp som psykologer! Derfor flott å høre at det finnes voksne voksne! ;)

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Samme her. I retrospekt er jeg sjeleglad for at det ble som det ble. Man tenderer til å se ting mye klarere når det verste er over, og at det faktisk var en grunn til at man gjorde det slutt. I dag er jeg sammen med den fineste mannen jeg vet om på andre året, og veldig lykkelig sådan! :)

Sv: "Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar
 

Herlig!! Dere er begge bevis på at det finnes lys i tunnellen da ;)